Kristine Graneng

  • Bøkene på nattbordet

    Det er så mange bøker som kjemper om plassen på nattbordet, og jeg prøver å holde styr på dem. Det går ikke så veldig bra, må jeg innrømme. Plutselig møter jeg på enda ei bok i bibliotekshyllene som sier «hei, her er jeg! får jeg være med deg hjem?» og jeg har ikke viljestyrke til å si nei. Bøker med innleveringsfrist har dessuten en tendens til å snike i køa… Men slik ser altså stabelen ut nå.

    Kristine Graneng

    Ungdomsskolen – Heidi Furre
    Den boka jeg gleder meg aller mest til å lese for tida, fordi 1) Heidi Furre, 2) den er så rosa og fin og 3) i perfekt format til frokostlesning.

    Bare mjuke pakker under treet – Levi Henriksen
    Jeg spurte instagram etter novelletips for ei stund tilbake og fikk en hel drøss, blant annet denne. Har lest noen av novellene så langt, og det er mye bra, selv om den kanskje er aller finest som desemberlesning.

    Wuthering Heights – Emily Brontë
    Wuthering Heights følger med meg fra høst til høst, fordi jeg tenker den er perfekt når det blåser og er utrivelig ute, men som aldri har blitt lest ferdig. Nå har det jo ikke blåst og vært utrivelig ute i det hele tatt, så da har jeg jo hatt en unnskyldning for ikke å lese, men så snart høststormene setter inn – da.

    Boy – Roald Dahl
    Roald Dahl skriver om seg selv! Ida har fortalt så mye fint om denne boka, så da jeg kom over den i den engelske bruktbokbutikken i München fikk den være med meg hjem.

    Døden i Venezia og andre fortellinger – Thomas Mann
    Nok ei Kristine prøver seg på klassikere-bok.

    Small is beautiful: A study of economics as if people mattered – E. F. Schumacher
    Jeg kjøpte denne den høsten jeg fikk den fikse ideen om å bli økonomistudent. Det skjedde jo ikke, men synes fremdeles det er interessant med noen alternative perspektiver på økonomi!

    Hvilke bøker ligger på deres nattbord?

  • Min venn pingvinen

    Sponset

    Kristine Graneng – Min venn pingvinen

    For noen uker siden lå denne i postkassa, en liten hilsen fra Aschehoug. Tom Michell skriver om da han la ut på eventyr på 70-tallet, til Argentina for å jobbe som lærer og utforske Sør-Amerika. På en av oppdagelsesferdene sine, på ei strand i Uruguay, treffer han på en pingvin, den eneste overlevende etter en oljekatastrofe. Han tar den med seg hjem.

    Kristine Graneng – Min venn pingvinen

    Jeg kan jo ikke motstå fugler i snippkjole. Det gjelder visst denne historien òg, for den var skikkelig hjertevarm og sjarmerende. Boka var riktignok i overkant omstendelig skrevet (det er kanskje å forvente av en brite som har runda 60), men veier opp med øyeblikk med rimelig høy ååå-faktor og veldig koselige illustrasjoner. Med andre ord ikke et dumt valg om man trenger noe som kan varme innvendig en kald høstdag.

  • Parissyndromet

    God lørdag og god oktober! Oktober er en merkelig måned. En slags overgang fra den varme og gode høsten og til førjulstida. Lange, mørke uker. Men jeg gleder meg litt, jeg. Til å drikke kaffe i morgentimene før det lysner. Til å høre på høstmusikken på bussen hjem om ettermiddagene – på Coldplay og Ella Fitzgerald og Stein Torleif Bjella. Til å se de siste trærne flamme opp. Til kardemommelukt på kjøkkenet.

    I dag skal jeg riktignok ut. Hele familien (minus én bror som er i Hellas og henger med gatemusikanter) skal være i samme by, sola skinner inn gjennom vinduet og i ettermiddag får jeg attpåtil besøk av verdens fineste fyr som har fjøsfri. Det er fint det. Noe annet som er fint er denne boka:

    Kristine Graneng

    Parissyndromet av Heidi Furre, ei av de fineste bøkene jeg har lest på lenge. Hovedpersonen drar til Paris, bort fra alt hjemme og fra han, uten noen store planer sånn bortsett fra kanskje å lære fransk. Men når ho først kommer til Paris, helt alene, så er det ikke så lett.

    Jeg synes Heidi Furre skriver så veldig fint om det å reise langt hjemmefra, både om ensomheten og savnet og om de gode opplevelsene. Så mye å kjenne seg igjen i: som alle de små tingene vi gjør som føles helt naturlig her hjemme, men blir så rart når man ser det fra et annet perspektiv. Og slik som hvordan det er å prøve å kommunisere når alle andre snakker et annet språk. Men kanskje aller mest hvordan man har forventninger som ikke helt blir innfridd, selv om det kan bli fint likevel.

    Kristine Graneng

    Kanskje de mest siterte linjene fra boka, men jeg synes de fortjener det, jeg. Dere burde lese resten òg.

    ,

  • Tre bøker

    Kristine Graneng

    Svøm med dem som drukner – Lars Mytting
    Høsten 1971 blir foreldrene til Edvard funnet døde i en skog i Frankrike, mens Edvard selv forsvinner – før han dukker opp igjen fire dager senere uten at noen veit hvor han har vært. Nitten år senere dør bestefaren hans, og det dukker opp spor fra fortida som fører han vekk fra gården i Gudbrandsdalen, der han har vokst opp, for å finne ut hva som egentlig skjedde.

    Jeg fikk så mange anbefalinger av denne en gang jeg spurte om dere hadde noen boktips til meg, så da kunne jeg jo ikke la være å lese den. Jeg synes det er en spennende historie, med mange gode bilder: gården, ville landskap på Shetland, fotografiene. Særlig de bildene som er knyttet til trærne bærer historien godt. De står der liksom (eller står der ikke) og forteller historier på egenhånd. På den andre siden følte jeg ikke at det menneskelige kom like nært som jeg kunne ønske; karakterene ble litt platte og vanskelige å forstå til tider. Men alt i alt ei fin bok.

    A farewell to arms/Farvel til våpnene – Ernest Hemingway
    Denne boka, om en amerikansk soldat som verver seg i den italienske hæren under første verdenskrig og forelsker seg i en britisk sykepleier, fant jeg i den engelske bruktbokhandelen i München. Det må jo være bortimot det perfekte stedet å begynne å lese Hemingway – et sted der lukta av gammelt papir henger mellom bokhyllene. Jeg likte boka òg. Noen ganger er det så herlig forfriskende å lese noe der handlingen står i sentrum, der man selv kan tolke dialoger og det personene gjør.

    Sjuk av lykke – Frode Grytten
    Jeg hadde tenkt meg på trikkekonsert med Frode Grytten for noen helger siden, men billettene ble utsolgt på sju minutter og plutselig hadde jeg andre planer. Jeg tok det igjen med å lese enda ei av novellesamlingene hans, denne gangen sjuk av lykke. Jeg hadde riktignok ikke fått med meg at det var en samling av noveller fra andre samlinger (Popsongar, Bikubesong, Meir enn regn, 80 º aust for Birdland og Langdistansesvømmar), men Grytten skriver jo så godt at det i grunn ikke gjør noe å lese noen av novellene på nytt. Favorittene mine er «Syng meg i søvn», om han som er så glad i The Smiths og forteller mora si, som ligger på dødsleiet, at han endelig har fått seg dame og «Prinsessa av Burundi», om ho som aldri klarer slutte å spise og han som er forelska i ho og som spiser og spiser for å bevise det.

    Hva leser dere nå?

  • Harry Potter and The Cursed Child

    Det har begynt å bli en stund siden den kvelden i München da jeg sloss med meg selv om jeg skulle lese ferdig boka eller ikke. Lese ferdig boka-siden vant, selvsagt – gullmedalje til de som har selvdisiplin til å spare på slike bøker! Det tok derimot en god del mer tid å fordøye den, men her er noen tanker (helt uten spoilere).

    Kristine Graneng

    Jeg har vært litt skeptisk. Når det har vært snakk om spin offs og små drypp av informasjon fra Potter-universet, har bekymringsrynkene dukka opp i panna mi. Ikke ødelegg barndomsmagien, har jeg tenkt, passe engstelig for at den verdenen jeg levde meg så inn i helt fra jeg var ni-ti år til jeg gikk på ungdomsskolen på et eller annet vis skulle bli ødelagt. Nå er jeg ikke så bekymra lenger.

    Universet i The Cursed Child er det samme gamle Potter-universet, så absolutt. Å treffe igjen de fleste av karakterene, med noen få unntak, var som å treffe igjen gamle venner – selv om noen kanskje hadde blitt litt voksnere i løpet av årene, var de likevel til å kjenne igjen. Men jeg likte nok aller best de nye: Samspillet mellom de to minste var så fint med så mange gyldne sitater og så mange følelser det går så veldig godt an å kjenne seg igjen i, selv om plottet er rimelig heftig og så utrolig fjernt fra min virkelighet. Jeg grein allerede på side femti.

    The Cursed Child er jo et skuespill. Jeg har i grunn aldri lest noe skuespill før, annet enn som del av pensum, men jeg ble overraska hvor lett det lot seg lese og overføre til bilder i det samme universet som da jeg leste bøkene. Dramaturgien er nok kanskje det som skiller skuespillet mest fra bøkene – det blir liksom så mye mer rett på sak når alle de små krumspringene er luket ut.

    Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde vært litt mer open minded tidligere og skaffa billetter til teateret i London, men enn så lenge trøster jeg meg med at det ikke er så lenge igjen til Fabeldyr og hvor de er å finne. Always <3