Kristine Graneng

  • Adventsboka

    For to år siden starta jeg en ny tradisjon. Adventsboka. Jeg leser et lite stykke hver dag til en kopp med noe varmt å drikke, enten før jobb eller til kvelds. Skreller en klementin, tenner lysene på kjøkkenbordet – og dukker inn i noe stemningsfullt.

    Det er en så fin måte å telle ned til jula på. Lage seg en liten stund, enten alene eller sammen med noen. Hvis man vil, kan man lage egne luker – for eksempel ved å klippe til små bokmerker med datoer på for å markere hvor mye man får lese hver dag. Enklest er det jo om boka har tjuefire kapittel, men egentlig er det ikke så nøye, synes jeg. Det skjer jo bestandig at det er en dag eller to der man ikke får lest eller har lyst til å lese en liten stund til. Det viktigste er å sette av ei lita stund hver dag til å roe ned og få en forsmak på julestemninga.

    Adventsboka mi skal helst være koselig, litt spennende og dessuten inneholde en god dose snø. De to siste årene har jeg gjenlest gamle favoritter. Det første året leste jeg Det gyldne kompasset, som ikke inneholder så mye jul men er mer enn stemningsfull nok. I fjor leste jeg Løven, heksa og klesskapet. Always winter, never Christmas. I år veit jeg ikke helt hva jeg skal lese enda, men jeg ba om tips på instagram og fikk en hel del fine! Så her er noen tips fra dere og noen tips fra meg.

    Det finnes jo en god del adventsfortellinger for barn med ett kapittel for hver dag frem til julaften. Jeg synes mange av dem kan være like fine når man er litt eldre også. (Og dessuten er det ekstra lov til å være litt barnligere enn vanlig når det nærmer seg jul.) Julemysteriet av Jostein Gaarder er en god, gammel klassiker som jeg husker som veldig koselig da jeg leste den som liten. Boka jeg fikk flest tips om var fjorårets store suksess, Snøsøsteren av Maja Lunde. Den har jeg enda ikke lest, men det skal jeg nok. Ei anna bok jeg er nysgjerrig på er Klokkerens evangelium av Gaute Heivoll som er en av årets nye kalenderbøker. Om Bendik som har mistet faren sin. Det er mye sorg i barnelitteraturen nå, er det ikke? Men slik har det kanskje alltid vært, og når det nærmer seg jul er det ekstra viktig.

    Novellesamlinger kan også være fine adventsbøker. Hjem til jul av Levi Henriksen er ei samling med tjuefire noveller som dreier seg rundt jul. Halvparten har jeg lest i Bare mjuke pakker under treet, og de kan absolutt anbefales om man er ute etter noe annet en bare glitrende trær. Det finnes også en god del samlinger med julehistorier der ute. Også med de gamle klassikerne, som Astrid Lindgren og Alf Prøysen. En av de koseligste stundene i desember i fjor var da jeg var på julebord med koret og verten hadde høytlesning av Grantreet av Tove Jansson – når Mummitrollet våkner opp og ikke forstår hvem denne Julen er som alle stresser sånn over at skal komme.

    Men om man bare er ute etter en roman med jul i kjernen, så finnes det jo noen av dem også. Som En julefortelling av Charles Dickens. Ei anna bok jeg ble tipset om med lovord om at det finnes både snø og sauer mellom permene, er Advent av islandske Gunnar Gunnarson.

    Har dere flere bøker å føye til lista over gode adventsbøker? Hva jeg velger å lese i adventstida i år, skal jeg fortelle dere når desember kommer. Det bare ei uke igjen til nå!

  • Torsdag i Edinburgh

    Det var en gang mot slutten av mars jeg satt på hybelen i Liverpool og nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg hadde sånn hjemlengsel. Ukene før jeg skulle hjem til påske syntes så usigelige lange, dagene så meningsløse når jeg bare gikk og lengta og ikke fikk gjort på langt nær så mye som jeg tenkte jeg burde få gjort. Men etter en samtale på kjøkkenet med Tom, en av samboerne mine, som fortalte at Edinburgh var enda flottere enn York, og under sterk påvirkning av påskeliljebildene til Victoria, bestemte jeg meg for at nå, nå gjør jeg noe for å få de ukene til å gå litt fortere. Også bestilte jeg billetter nordover til Edinburgh ei helg.

    For om ikke Edinburgh kan kurere hjemlengsel – med slott som skuer utover byen, Harry Potter og magiske kafeer og bokhandler, og et fjell å klatre på – da fungerer ingenting.

    Jeg tog toget fra Liverpool. Omtrent fire timer tar det. Jeg tenkte jeg skulle få gjort unna litt jobb mens jeg satt der, men ble mest sittende å se ut vinduet og kjenne hjertet banke. Så snart vi kom nordover mot den skotske grensa så det slik ut. Sauer og snø – og grønne åkrer.

    Jeg kom frem til Edinburgh i ei voldsom regnskur. Etter å ha satt fra meg kofferten der jeg skulle bo, søkte jeg ly inne i en kafé ved Haymarket. Jeg så på regnet gjennom de store vinduene og folk som kom inn, søkkvåte. Drakk kaffe og skribla i notatboka mi.

    Dean Village ble første stopp etter at regnet hadde gitt seg. Det er en gammel landsby langs Water of Leith, elva som renner gjennom Edinburgh. Det var så stille der. Bare elva som brusa mellom steinhusene. Jeg gikk rundt og så på bygningene, tumla innom en kirkegård, før jeg tenkte det ville være fint å gå opp langs elva. Det var det, helt til det viste seg at elva hadde vokst seg så stor med vårregnet at den gikk over stien.

    Men etter en liten omvei bar det videre oppover.

    På den andre siden var det benker og påskeliljer. Dagen etter fikk jeg høre at det er flere hager oppover langs elva som man må ha nøkkel for å komme inn til. En slags hemmelig hage med innsyn der man kan sitte og kjenne seg privilegert.

    Jeg hoppa av elvestien ved Stockbridge. Gikk innom noen koselige butikker, som Golden Hare Books. Forelska meg i denne porten.

    Men aller mest for å ta turen innom den botaniske hagen! Er ikke botaniske hager noe av det beste bymennesker har funnet på? En oase blant alle gatene. Det var midt i rhododendronblomstringa, magnoliaen var i ferd med å miste kronbladene og langs stien fant jeg et teppe av hvitveis som fikk meg til å smile både innvendig og utvendig.

    Disse fargene!

    Det begynte allerede å bli ganske seint, så jeg rakk ikke å gå innom veksthusene, men åh – så rolig jeg følte meg da jeg gikk ut derifra.

    Tilbakeveien gikk jeg gjennom sentrum, nedenfor slottet og bakkene som lyste av påskeliljer. Her var jeg så sliten i beina at jeg nesten ikke visste hvordan de skulle bære meg og telefonen gikk tom for strøm, men så lenge det fremdeles er liv i kameraet og det finnes slott å ta bilder av, da er det utrolig hva jeg kan klare.

  • Uka som var

    Sauer

    – De morgenene det er så vakkert at jeg må stoppe på vei til jobb. Når sola så vidt bryter gjennom skydekket over Vassfjellet, snøen ligger som et kniplingsduk over bygda og det står noen rådyr og beiter borti åkerkanten.

    – Julesangene vi har begynt å synge i koret. Jeg gikk en hel dag forrige uke og sang på Romjulsdrøm. En sku ha vørri fire år i romjuln. Da julelysa brente dagen lang. Det er kanskje den koseligste julesangen jeg kan.

    Sauer

    – En formiddagstur for å hilse på naboene som kom flyttende til sletta i løpet av sommeren. De er de mest sjarmerende naboene man kan tenke seg.

    – Lørdag i byen med mamma. Gå i bruktbutikker og se på julepynt, spise god lunsj på Bakklandet og tusle rundt i gatene og legge merke til hus man aldri har lagt merke til før.

    Sauer

    – Agnes Ravatn på biblioteket en fredagskveld. I egen morsomme person. Og jeg som er så glad for at jeg helt fint klarer å dra på slikt alene (selv om det jo er enda koseligere med selskap), for tenk så mye man går glipp av hvis man alltid er avhengig av å være to.

     

  • Kalde novemberdager

    Det har snødd stille i hele dag. Helt lett. Sånn snø man tror det ikke skal bli noe av. Men da jeg gikk ut med søpla tidligere i kveld lå gårdsplassen hvit og fin, og Arkibald kom smettende inn med snøfnugg i pelsen. Jeg håper den blir værende ei stund. November er mørk nok som den er.

    Jeg var oppe i skogen i dag. Petter stakk hodet inn på kjøkkenet og fortalte at de hadde skutt den siste elgen. Jeg tok med meg kopp og sitteunderlag for å bli med ut og se. Skogen er så herlig nå. Frossen og rimet og likevel grønn. Rajsa var helt over seg da vi kom fram. Sprang i runder rundt elgen og snuste mens vi drakk kaffe og kakao. I ettermiddag har ho stort sett ligget langflat på gulvet og sovet. Jammen fortjener ho en skikkelig hvil etter den lange elgjakta i år.

    November

    Håper dere får ei god uke! Her er sånt som var fint uka som var:

    – Cappuccino fra kafeen og en rusletur rundt campus midt på dagen mens det enda er lyst.

    – Å bli invitert med inn fra kulda på en kopp te av ei venninne mens jeg ventet på bussen min hjem en kveld jeg hadde vært på foredrag i byen.

    – Å lese ferdig ei novelle før jeg sovner til kvelds.

    – Nybakte kanelsnurrer.

    – Rådyret oppe på åkeren som var det første jeg så da jeg slo opp øynene i morges.

     

  • Fem serier for novembermørket

    His Dark Materials

    Jeg har lengta så lenge nå, og på mandag var det endelig premiere på Den mørke materien (HBO). Philip Pullmans univers med smarte unger, snakkende isbjørner og sjeler som lever på utsiden av kroppen som dyr! Det skal bli så spennende å se hvordan historien om Lyra og Pantalaimon gjør seg som serie. Det kommer en episode hver uke, og den første lover godt. Daimonene er så fine, Lyra og Roger er akkurat som de skal være, og jeg koser meg sånn med alle de herlige miljøene – Oxford og Nordpolen, gamle bygninger og masse snø.

    Her er fire andre serier jeg har sett i høst:

    – Carnival Row (Amazon Prime). Nordic noir møter Avatar? Diverse magiske skapninger søker flukt i en by dominert av mennesker. Vi følger den plagede politimannen Rycroft Philostrate (Orlando Bloom) som forsøker å nøste opp i ei rekke drap, og alven Vignette Stonemoss (Cara Delevingne) som ankommer byen og forsøker å lage seg et nytt liv der. Det er maktintriger og mysterier og magi. Jeg slukte den.

    – En annen fantastisk morsom serie er Good Omens (Amazon Prime), basert på boka til Terry Pratchett og Neil Gaiman. En djevel, spilt av David Tennant, og en erkeengel, spilt av Michael Sheen, samarbeider om å hindre verdens undergang. Elsker det.

    – Den siste måneden har The Marvelous Mrs. Maisel (Amazon Prime) vært avkoblingen min. Husfrue på slutten av 50-tallet blir skilt og bestemmer seg for å bli komiker. Noen ganger er den i overkant banal (særlig vitsene), men aller mest hygger jeg meg skikkelig med alle de flotte kostymene og lettbeint underholdning.

    – Mitt siste tips er Years and Years (HBO). Noen nevnte den i forbindelse med Brexit i sommer, og da var jeg ikke sen å be. Den følger en familie fra Manchester framover i tid, gjennom politiske omveltninger og kriser (Emma Thompson som populist!). Som en slags realistisk Black Mirror.