Kristine Graneng

Kystkulturdagene i Lysøysundet var sommerens faste høydepunkt hele oppveksten min – den helga i august med yrende liv nede ved havna, båter på sjøen og boder med smultringer og lakrisstenger. Nå er det noen år siden jeg har vært der, men i vår en gang satt jeg i England og tenkte hadde det ikke vært gøy å ordne ei fotoutstilling på dagene i år? Og da pappa og Dagfinn sa de ville være med, heiv vi oss rundt og fant fram bilder fra bygda vår.

Dagfinn har fulgt vindmølleutbygginga på Storheia i vår. Det er Norges største vindmøllepark og ligger på grensa mellom Åfjord og Bjugn. Nå er snart alle vindmøllene på plass – 80 kjemper som ruver i landskapet. Bildet over har Dagfinn tatt på en av paragliderturene sine. Noen ser en kirkegård, andre ser penger og strøm – men det er ingen tvil om at det er et stort inngrep samme hvordan man ser det.

Det var så koselig å stå der i helga. Hele bygda samles når det er kystkulturdager, så det var så mange kjentfolk som var innom. Også er det så lett å slå av en prat over bilder – snakke om stedene og fine turløyper og riste på hodet over hvor voldsomme de vindmøllene er. Akkurat disse bildene er riktignok av kvigene våre her på Byneset. De fikk være med hjem, så nå henger de på stueveggen.

Søndag åpna ikke markedet før litt utpå dagen, så da var jeg oppe tidlig. Gikk en tur for å hilse på kvigene som går og beiter langs strandkanten hjemme, drakk en kopp kaffe og leste et par kapitler i Ut og stjæle hester. Også tok jeg med meg noen bokser ut i hagen hos pappa. Opp mot veggen på det gamle fjøset står det et kirsebærtre. Nå skal bæra bli saft, har jeg tenkt.

Men disse spiste jeg med det samme!

God søndag igjen! Jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver. Det dufter så godt av blomsterertene jeg plukka inn tidligere i dag, og nå blander den duften seg med lukta av sjokoladekaka som står i ovnen, klar til arbeidsfolket kommer inn for kvelden. Arkibald sitter i vinduskarmen, mens Rajsa ligger og klynker under bordet. Ikke får ho lov til å bite katta i halen og ikke får ho gnage på laderen min – da er det ikke så greit å være til.

Det har vært mye liv på gården den siste uka. Ikke bare herjer de to små rundt, men før helga begynte vi på slåtten. Gresset skal inn og bli fôr til vinteren. På fredag rykka hele familien til Petter inn for å bidra. Noen har vært ute og høsta gress, kjørt lass etter lass på henger og pakka silo. Noen har stått på kjøkkenet og forberedt mat til pausene. Noen har vært ute i hagen, klipt plen, kjørt på plass ved og plukka bær, mens andre har vært valpevakt. Innimellom hører vi at det rauter i fjøset – nå har det kommet fem små kalver. Det er mye arbeid når det er både slåttetid og kalving, men også veldig trivelig så lenge alt går som det skal. Også så takknemlig når det er så mange som stiller opp.