• Hei!

    Det har regna to dager i strekk. På loftet der vi bor høres det ekstra godt, regndråpene som plasker i takrenna og sildrer nedover vindusflatene. I går kjørte vi gjennom regnet, pappa og kjæresten kom og plukka meg opp på Byneset, og det sto elg og rådyr og hjort på nesten hver eneste åkerlapp. I dag er jeg hjemme i Lysøysundet, havet ligger nesten helt stille og kornet står som gull utenfor vinduene. Skal snart rusle meg en tur ut og hilse på kvigene, før jeg skal drikke te og lese sakspapirer til kommunestyremøte i morra. En sånn fin og rolig mandag.

    Uka som gikk var rimelig hektisk på gården. Det var silolegging fra morgen til sen kveld, selv om kveldene stadig blir mørkere. I tillegg kom det en og annen kalv innimellom. Lørdag var det plutselig en liten en som gikk ute på beitet, stabla seg opp på ustø føtter og leita etter melk. Og ei lita stund etter, var det enda en kalv som gikk rundt føttene på mora. En liten ekstrakalv, en tvilling.

    Her er annet fint fra uka som var.

    Gulrøtter – Kristine Graneng

    Jeg sådde vilt rundt meg med gulrotfrø i vår, i hvert fall så det slik ut etter hvert som de kom opp. Så jeg har tynna og tynna, først små røtter som kunne vært hva som helst, så noe lite som i hvert fall smakte som de skulle, og nå er de som må bort så store som dette. I høst skal jeg ha gulrot i matpakka hver dag.

    Solbær – Kristine Graneng

    Solbær – Kristine Graneng

    Mandag plukka vi solbær, jeg og svigerbestemor som bor i huset over tunet, mens vinden ruska lett i buskene og uværet passerte forbi oss. Det gjør ofte det. Noen dager er det som om vi bor på en flekk med solskinn. Solbæra skal bli saft til vinteren, det skal visst holde forkjølelsen borte. Jeg veit ikke hva annet man kan bruke solbær til, bortsett fra gelé, men det er jeg ikke så fan av. Tips?

    Kanelsnurr – Kristine Graneng

    Nybakte kanelsnurrer, sitte i gyngestolen, strikke, drikke te og høre på høstmusikken. Jeg lasta ned spillelista mi en dag, og det er så mye god musikk jeg hadde glemt siden forrige høst. Hører på pianomusikk, seig blues og melankolsk britpop når det regner og blåser. Det siste tilskuddet er den nye singelen til Jonas Alaska. Gleder meg sånn til nytt album i oktober.

    Strikk – Kristine Graneng

    Bøker på biblioteket som står og venter på meg i hentehylla. Sånn luksus å sitte hjemme og trykke på reserver, også er de klare til jeg kommer. Nå har jeg en fin bunke bøker jeg skal lese i høst.

     

    God mandag og god uke!


  • Det er tid for slått igjen på gården. Og mens folk ute sørger for at dyra skal få gress til vinteren, sørger jeg for at det er rikelig med noe å bite i til kaffepausene inne. Har baka en liten haug kanelsnurrer – også dette sitron- og valmuebrødet som jeg fant oppskrifta til hos Elsa Billgren for ei stund sida. Så saftig, syrlig og godt! Arbeidsfolket mener dessuten den passer veldig bra med blåbær og vaniljesaus om det skal være ekstra flott.

    Her er oppskrifta, oversatt til norsk og til forhold der man må klare seg med det som er å få kjøpt på nærbutikken i bygda.

    Sitron- og valmuebrød

    Sitron- og valmuebrød

    Til kakedeigen
    200 g smør
    2 1/4 dl sukker
    3 egg
    3 1/4 dl hvetemel
    1 ts bakepulver
    1/4 ts salt
    4 ss blå valmuefrø
    2 ss revet sitronskall
    1/4 dl kremfløte
    Ca. 90 g gresk yoghurt

    Til sukkerlake på toppen
    Saft fra 1 sitron
    1 dl vann
    1/2 dl sukker

    Sett ovnen på 175 grader. Pisk smør og sukker hvitt og luftig. Bland inn de tre eggene. Så blander du sammen det tørre – mel, bakepulver og salt – og rører forsiktig inn i deigen. Vend i valmuefrøene og sitronskallet. Så heller du i fløte og den greske yoghurten og visper det inn.

    Smør ei avlang brødform og ha i litt mel, slik at kaka blir grei å få ut. Sett den inn i ovnen. Der skal den stå i ca. 45 minutter.

    Mens du venter på at kaka steker, lager du sukkerlaken. Kok det forsiktig opp i en kasserolle til den koker ned til halvparten. Hell den over kaka med en gang du har tatt den ut av ovnen.

    Mm, skikkelig god til ettermiddagsteen også nå i høst!


  • Høst

    Høsten er her. Jeg kjenner det når jeg står ute på trappa om morgenen og knapt er våken enda. Den henger som tåkedotter over haugen bak gården, ligger som dugg i gresset. Lufta er klarere, renere. Jeg liker høsten. At det endelig føles helt riktig å drikke rykende varm kakao igjen. Hverdagene som kommer tilbake, men likevel er som en ny start.

    Samtidig har hva skal du til høsten? vært noe av det skumleste du har kunnet spørre meg de siste månedene. Det er så mange tanker som følger med – om det er noen som har bruk for meg, om jeg må flytte på meg igjen for å finne en jobb, om jeg må ty til plan c og møte opp på NTNU som student enda ett år. I tillegg er det den utmattelsen som har fulgt meg som et spøkelse de siste årene, og som bare blir sterkere jo hardere jeg kjemper mot. Enda noe å ta med i beregninga.

    Men forrige onsdag kunne jeg komme inn på stua med mitt bredeste smil og si ”jeg har fått jobb!” med et ukjent antall utropstegn bak. Så lykkelig! Fra september av skal jeg jobbe i ei halvstilling som vitenskapelig assistent på NTNU. Jeg gleder meg sånn til å dukke ned i forskningsartikler og fagbøker igjen, stille spørsmål og leite etter svar. Må fremdeles klype meg i armen noen ganger om dagen fordi jeg ikke helt kan tro at det er sant at jeg får lov til å jobbe med noe jeg synes er så gøy.

    Jeg er dessuten så glad fordi det lar seg kombinere med det jeg trenger mest akkurat nå: å bli kvitt det stresset som virkelig satte seg fast i kroppen i vår. Selv om jeg riktignok skal gjøre andre ting på siden, som å skrive doktorgradssøknad (drømmen er å få stipendiatstilling) og å fotografere, så er det godt å vite at jeg enda ei stund har muligheten til å gå i skogen eller ligge på gulvet og høre på Jonas Alaska når kroppen og hodet sier at det er det som er nødvendig. Er det noe jeg virkelig har lært de siste årene, så er det at man må høre etter når kroppen sier fra om at det er noe som ikke helt stemmer.

    Så jeg tror det blir en bra høst, selv om jeg tar ting i eget tempo, tar ett skritt om gangen. En høst med akademiske funderinger og blåbærplukking, side om side. 

    Hva skal dere i høst?


  • Sånne små saker som gjorde meg glad uka som var:

    Tomater

    Tomater

    Tomatene som endelig ble modne. Det er ingenting som smaker som tomater som har fått henge helt til de er røde som klovneneser. Den første delte vi høytidelig og spiste hver vår del av. To fikk være med meg som niste på biblioteket en dag, mens resten ble søndagsfrokost. Avlinga ble ikke så stor, men synes det er fantastisk nok at de bittesmå frøene vi sådde rundt påske og som har bare har stått på kjøkkenbordet siden da kunne bli en neve tomater. Om vi har flaks, rekker det å komme noen tomater til før sesongen er over. Det blomstrer enda.

    Små arbeidsoppgavene man kan glemme seg bort i. Tynne bringebærbuskene, luke i gulrotåkeren, renske blåbær.

    Reker

    Venninnene i byen som kommer utover til landet med ferske reker en ettermiddag og bare kjører seg litt bort på veien. Å snakke om sommeren, om jobb og økonomi, og om Berlinerpoplene til det blir mørkt ute. Sistnevnte må jeg vel lese snart, bare for å se om Ragde sitt bynesliv er det samme som mitt.

    Å gå tur i lett regn i kveldinga, hoppe over søledammer og se etter frosker, plukke villbringebær som vokser langs veikanten, og slå av en prat med han som jogger forbi.

    Kantareller

    Fredagskveld. Steke kantarellene vi plukket tidligere på dagen raskt i panna med smør, spise dem på varme brødskiver og kjøre inn til byen for å se Dunkirk på kino. Jeg var livredd hele filmen, ventet bare på at bombene skulle slippes eller at noen skulle skyte, panikkspiste smarties og tviholdt i Petter. Men den var bra, altså. Virkelighetsnær, men ikke for brutal. (Også så fint å være på kino med Petter som kan forklare alt det jeg ikke skjønner etterpå.)

    Å våkne til regn mot vinduet og bli liggende ei lita stund og bare lytte.

    Byneset

    Utsikta ut kjøkkenvinduet en lørdagskveld når jeg er inne og danser til Beyoncé på stuegulvet. Like etter gikk en elg bort gjennom åkeren man ser gjennom vinduet på den andre siden av rommet. Uteliv på landet.


  • Skogen

    Slik kan skogen være en varm kveld i juli. Myk og gylden og stille. Det knitrer lett i underlaget når vi går. Mamma har kurv og kniv, jeg har kameraet hengende over skuldra, men begge går med blikket sveipende over bakken mellom trærne.

    Også finner vi det vi er på jakt etter. Små, lysende hoder i skogen. Å finne kantarell er som å finne gullklumper, bare at de smaker så mye bedre smørstekt på brødskiva til kveldsmat.

    Kantarell

    Kantarell

    Kantarell

    Kantarell

    Skogen

    Kantarell

    Kantarell

    Skogen

    Skogen