• – Vi kan dra til Fredrikstad, til gamlebyen? Eller kanskje på ei strand og bade? Hva med en tur til Strömstad? Har du lyst til å ta en tur til Halden?

    Det er den første kvelden i Østfold. Jeg ligger på sofaen hos mamma og Ole Henrik, og mamma lister opp alle stedene de har tenkt at det går an å ta meg med og peker i kartboka.

    – Kanskje båtkaféen og slusene i Ørje, Kristine? Hva tror du om det?

    Båtkaféen

    En av de neste dagene setter vi oss i bilen og kjører til åkrene og det bølgende landskapet blir vekslet inn i tette skoger og en og annen innsjø. Forbi gårder og grender som plutselig dukker opp i en lysning, og til Ørje.

    Der ligger det en kafé og dupper på vannet, med fiskesuppe og ender som glir forbi utenfor rekkverket. På kaféveggen henger et oppslag med sommerens program, komplett med ordførerens flottørlotteri og konsert med Rune Rudberg.

    And

    Båtkaféen

    Sluse

    Og i Ørje ligger også slusene som er en del av Haldenkanalen og de gamle båtene som fraktet turister nedover mellom innsjøene.

    Sluse

    Husbåt

    Vi går oppover en sidevei for å se om det går an å finne utsikt utover vannet. Det er gjengrodd og ingenting annet å se enn asfaltvei, men like oppi veien står en mann ved et lite skur og snekrer og pusler i hagen sin. I vannet nedenfor, bak krattet, ligger det ei brygge ned mot båten han bor i.

    – Krattet må være der, sier han. Da trives sangfuglene.

    Husbåt

    Båter i Ørje

    Turisten i Ørje

    Turisten

    Turisten

    Kanalmuseet

    Bak båtene, lenger oppe i bakken, ligger Kanalmuseet, men det går vi raskt forbi. Museumsbesøk med infoplakater og bilder hører søndager til, synes jeg, helst når det regner og man har sovet lenge og det er god tid til kaffe etterpå.

    Kanalmuseet

    Kanalmuseet

    Salamanderdammen

    Men botanisk hage og Salamanderdammer passer meg helt fint. Så fint at jeg tråkker midt uti gjørma med hvite tøysko når jeg lener meg over kanten for å speide etter salamandere og først legger merke til det når det brune vannet surkler inn over sålekanten. Kristine (25 år).

    Salamanderdammen

    Salamanderdammen

    Mamma plukker bringebær

    Og på veien opp til parkeringsplassen vokser det villbringebær, og mamma kaster seg ekstatisk ut i det.

    Så kjører vi hjem igjen og spiser is!

    LagreLagre


  • ”Spongdal? Hvor er det?” spør gutten. Vi står i Prinsenkrysset i Trondheim, bussene stopper ved holdeplassene, slipper folk av og på. Noen løper, med hendene fulle av bæreposer, for å rekke å smette inn dørene på bussen som allerede har begynt å blinke seg ut i trafikken. 75-bussen kommer smygende rundt hjørnet, og det er den gutten lurer på. ”Det er ute på landet, det,” svarer mora hans og tar han i armen for å gå bort mot bussen som kommer etter.

    Men jeg stiger på i retning Spongdal. Ut på landet.

    Haugan Nordre

     

    For litt over en måned siden pakka jeg sammen sakene mine i byen og flytta sammen med kjæresten min på en gård med melkekyr, to katter, én hund og utsyn over Trondheimsfjorden. En trekvarters busstur unna urbane strøk de dagene bussen går. Det er i grunn ikke så usentralt, sett i det store bildet, men noen dager føles det likevel som om livet i byen og livet på bygda går i to parallelle spor, uavhengig av avstanden. Som om alle andre enn vi som lever her har glemt at dette livet eksisterer. Og noen ganger glemmer jeg livet utenfor også. Fra å følge med på arrangementene som dukker opp på Facebook, notere meg klokkeslett og spørre er det Litteraturhuset eller Samfundet som ser mest interessant ut i kveld?, har jeg gått over til å ha en oppmerksomhetsradius på et par kilometer. Kanskje er det i dag den kalven endelig kommer? Dukker elgen opp borti skogkanten i skumringa nå? Hvilken bok skal jeg plukke ned fra bokhylla?

    Noen ganger må jeg stoppe opp og kjenne etter: Har jeg blitt byjente etter alle disse årene i Trondheim, bare avbrutt av den sommeren i Oslo og et halvår i millionbyen München? Etter alle kaféturene og kveldene på Mikrobryggeriet? Etter å ha vent meg på å gå ut døra uten engang å sjekke bussruta? Kanskje. Det har i hvert fall satt spor. Det er noe annet å skulle gjøre avtaler med venner når man ikke har bil og må velge mellom å ta sju-bussen eller elleve-bussen hjem om kvelden når man er vant til å taste er der om et kvarter på telefonen og løpe ut døra for så å dra hjem akkurat når jeg vil.

     

    Geitrams

    Men mest av alt er det godt å komme tilbake til bygda. Skogen med blåbærlyng, høye, gamle trær og den mykeste mosen man kan tenke seg er bare noen meter unna, sjøen en svipptur ned bakken. Noen dager er det flere syklister enn biler som kjører forbi på veien. Når jeg går mellom hyllene på butikken, legger kjeks og grønnsåpe i handlekurva tar alle jeg møter på seg tid til å hilse. Naboene kommer rett som det er spaserende over tunet med en favn full av blomkål. I blant hører jeg klakkende hover på gårdsveien som løper utenfor stuevinduet. Og en lørdagskveld kan man sitte og høre på gamle jakthistorier fra midten av forrige århundre nede ved hytta mens sola brenner i gapet mellom Agdenes og Rissa.

    Likevel, det jeg setter aller mest pris på er roen og friheten. Dagene har faste rutiner, men glir likevel forbi på et annet vis enn det de gjør i byen. Kanskje er det mest fordi det enda er ferie, men det føles likevel annerledes. Som om det er helt greit å ta ting i sitt eget tempo og ikke være så flink. Bruke passe lang tid på å koke egg og kaffe til frokost, på å henge opp klesvasken og på å luke i gulrotåkeren. Heve litt på skuldrene og sukke når squashen dør fordi møtet med verden utenfor kjøkkenbordet ble for tøft, bare tenke at jeg kan jo prøve igjen til neste år. Gå tur i regnet i mitt eget tempo, hoppe over sølepytter og gi blaffen i at skoene blir litt gjørmete.

    Og når kvelden kommer, og det begynner å bli mørkt, er det enda ikke for seint å kle på seg joggeskoene og gå ut, for mørket er bare stille og trygt.

    Det er landet det her. Jeg trives.


  • God mandag!

    Jeg har tatt bussen inn til byen, kobla meg opp på nettet på biblioteket (å, som jeg savner bredbånd hjemme!), og sitter på Sellanraa, drikker kaffe og ser ut på grå Trondheimsgater og folk som går forbi med paraplyer og åpne jakker. Jeg sjekker innboksen hvert kvarter for e-poster jeg håper har godt nytt, skriver litt. Det er så fint med ei lita stund for seg selv innimellom, og det er noe spesielt med å være alene blant folk. Noen ganger er det enklere å konsentrere seg når verden rundt ikke er stille.

    Håper dere får ei strålende uke med mange fine øyeblikk! Her kommer noen av mine fra uka som var.

    Sommerfugl

    ▻ Det er hundedager. Svanene som stuper i tunet klarer ikke lenger å holde tritt med fluene. De summer oppunder taket i alle rom. Men i blant hender det seg at en og annen sommerfugl smetter inn vinduet også, flyr gjennom loftet vi bor på og lander i en vinduskarm, brer ut vingene og titter lengtende ut.

    ▻ Å spille kort ved kjøkkenbordet. Olsen, idiot, fem-kamp og krig.

    Trondheimsfjorden

    Raja og fjorden

    ▻ Jeg og Raja var badevakt en formiddag. Raja la seg på ryggen i sanda og tangen, rullet rundt og snuste omkring i sjøgresset. Jeg trakk hetta over hodet da regnskyllet satte inn, var streng og sa ikke lenger ut enn at dere kan stå. Jentene plaska ute i vannet og påsto hardnakka at det var varmt helt til de kom opp med blå lepper og hutra i håndklærne.

    Blåbær og pannekaker

    ▻ Å kjøre opp til marka med Ida og hvert vårt soddspann for å plukke blåbær selv om det enda er litt tidlig. Ida, som redder meg fra monsterinsekter og lager pannekakerøre når vi kommer hjem.

    ▻ Og å lage pannekaker til middag en annen dag, med melk fra fjøset som er tykk med fløte, store hvite egg fra bygda og et stort glass selvplukka, nyrørte blåbær.


  • Brød i steinovn

    I midten av juli dro jeg sørover for å besøke mamma og Ole Henrik. Til Rakkestad, Østfold. Å komme til Østfold var som å komme til Sør-Europa etter måneder med kald, vindfull og grå trøndersommer. Men en av dagene kom regnet til Rakkestad også. Varme skurer mot den tørre bakken. Mamma erklærte innedag og satte en enorm brøddeig, Ole Henrik fyra i steinovnen i bryggerhuset.

    Brød i steinovn

    Bygg

    Brød i steinovn

    Brød i steinovn

    Da brødene var i ovnen, kom mamma springende inn, veivet med armene, rev med seg utstyr fra kjøkkenet og stormet ut mens ho ropte KOM, KOM, DE ER FERDIGE!, og vi hadde ikke annet valg enn å løpe etter.

    Brød i steinovn

    VIPS! så var brødene gyldenbrune/svartbrune og ute av ovnen.

    Mette Feten

    Og VIPS! så var sola tilbake og vi kunne spise nystekt steinovnsbakt brød ute på verandaen. Det er aller best med peanøttsmør som smelter når man brer det utover med kniven.

    Steinovnsbrød

    Resten av dagene var det bare sol og godværsskyer så vi kunne spise is og spille badminton i hagen, gå rundt og se på alt som blomstret. På liljene og valmuene og rosene og sikkert hundrevis av andre blomster jeg ikke kan navnet på.

    Veksthus

    Veksthus

    Grønnsakshage

    Vi knasket agurker hele dagen, rett fra veksthuset. Så sprø utenpå og saftige inni og en sånn herlig antydning av søtt. Slike agurker som får agurkene i grønnsaksdisken til å smake som såpe i forhold. I grønnsakshagen var det også så veldig grønt. Poteter, løk, gulrøtter, salat, neper og kål. Jeg skulle så ønske jeg hadde arva mamma sine grønne fingre, kanskje blir det, men enn så lenge drømmer jeg bare om mitt eget lille veksthus og middager der alt kommer fra egen hage.

    Tapas

    Alle dagene spiste vi ute, frokost, lunsj og middag, og innimellom dro vi på tur – til ei strand, til butikken i Rakkestad, til kanalene øst i Østfold, eller jeg lå på haugen på et pledd i gresset og leste bøker og hørte insektene surre blant blomstrene. En av dagene tok jeg dessuten buss for tog til hovedstaden. Sjåføren og bussen var fra Namdalslinjen, og alle pensjonistdamene sukket og sa han hadde så fantastisk dialekt.

    Mamma i åkeren

    Rødhette

    Mamma i åkeren

    Og i løpet av alle turene forbi åkrer og åkrer og åkrer etter der igjen, lærte jeg meg forskjellen på bygg og havre og hvete og rug, og mamma pekte bortover havet av korn og sa «det der, dattera mi, er floghavre, og den hører ikke til her» i samme tone som Mufasa forteller Simba om hyenene i skyggeriket.

    Østfold var fint, særlig med mamma der. Mer senere!


  • For litt over en måned siden skrev jeg om sommerbøkene mine. Jeg har lest på et teppe i hagen mens vinden har lekt med boksidene, på sofaen om ettermiddagen, på kaféer med solbærsaft, og nå er bunken snart tom. Så mange fine bøker jeg har lyst til å tipse dere om, og først ut er Berlinhistorier og To søstre, de to bøkene som har gitt meg aller mest i sommer.

    Berlinhistorier – Astrid Sverresdotter Dypvik

    Historien om den kalde krigen har stort sett vært fortalt som en fortelling om stormaktene som sto mot hverandre, om våpenkappløp og frykt for atomkrig. Etter min mening er det først når man zoomer inn på menneskene historien virkelig blir interessant. Når man får høre fortellingene om personer som står opp om morgenen og spiser frokost, har sine rutiner, sine bekymringer og gleder – det er først da det går an å få en viss forståelse for hvordan det var å leve i ei anna tid enn den vi lever i selv.

    Berlinhistorier, med undertittelen kald krig i den delte byen, forteller historiene til mennesker som levde i Øst- og Vest-Berlin. Vi møter blant andre Hartmut Richter som rømmer over til vest og begynner å smugle flyktninger over etter seg. Det er Werner Stiller, Stasi-agenten som bestemmer seg for å hoppe av og samler informasjon i smug som han kan ta med seg over grensa. Bommi Baumann og 2. juli-bevegelsen. Karl-Heinz Dellwo, medlem av Baader-Meinhof-gruppa og en av dem som sto bak angrepet på den vesttyske ambassaden i Stockholm en aprildag i 1975. Amerikaneren Jeffrey Carney som spaserer over til øst for å melde seg som spion.

    Historiene er levende beskrevet. De bygger på vitneskildringer fra et mangfold av sider i konfliktene. Det gir historiene troverdighet. I stor grad handler de om veivalg. Noen ville gjort det samme igjen, mens noen angrer. I enkelte fortellinger har hovedpersonene sågar vanskelig for å begrunne valgene sine selv, men i grove trekk er det fortellinger om redsel, utilpasshet og utenforskap. For meg var det nok mest spesielt å lese om ungdomsopprøret som gikk over i terrorisme. Det er vanskelig å forstå hvordan det kan gå til når man selv lever ei tid der de som gjør opprør og de som støtter det tilhører et mindretall, men jeg synes Berlinhistorier gir et godt innblikk.

    Kort oppsummert er Berlinhistorier ei virkelig flott bok som både engasjerer og gir et nyansert bilde av Berlin under den kalde krigen. Vel verdt å lese!

     

    To søstre – Åsne Seierstad

    Så gjør vi et hopp tilbake til vår egen tid, selv om tematikken ikke ligger så langt unna. To søstre handler om to søstre som vokser opp i et muslimsk hjem i Bærum og som velger å dra til Syria som fremmedkrigere. Faren deres tar opp jakten på dem i håp om å få dem til å vende hjem, hjemme går livet i biter.

    Radikalisering og utenforskap er noen av de største gåtene i samfunnet vårt. Hvordan skjer det at to skoleflinke og godt likte jenter velger å stille seg utenfor det samfunnet de har vokst opp i? Jeg synes særlig den delen av boka som prøver å søke svar på dette utmerka seg, selv om den ikke gir noen entydige svar. Seierstad nøster opp i reisen til de to søstrene ved å snakke med familien, venner, klassekamerater og lærere, men også ved å se nærmere på det samfunnet de søker seg inn i. Aller mest interessant og sårt syntes jeg samtalene mellom broren og de to søstrene var – broren som tar avstand fra religionen og stiller kritiske spørsmål, søstrene som forsvarer valget de har tatt.

    Andre deler av boka bærer preg av å være mer action- og sensasjonsspekka. Faren sin ferd inn i Syria for å redde jentene er en av dem. Hva som er sant og ikke er vanskelig å vite, og Seierstad har fått en del kritikk for kildebruken, særlig i disse delene. Likevel syntes jeg virkelig det var ei bok verdt å lese. Så vanskelig, men likevel viktig å prøve å forstå hvordan slike parallellsamfunn kan oppstå.

    Hva har dere lest i sommer? Setter alltid pris på boktips! ?