Kristine Graneng

  • Uka som var: 30

    Hei dere! Hei august!

    Uka som var tok jeg turen hjem til kysten. Hjem begynner å bli mer og mer diffust, men det er noe med havgapet og svabergene, det gamle treet på tunet, kvigene på sommerbeite og rådyrene som springer over ekra som alltid føles så trygt og som gjør at gården lengst ute på Trøndelagskysten alltid vil være hjemme så lenge jeg har noen som venter på meg der, selv om andre steder også begynner å føles mer som hjemme.

    Uka som kommer er jeg tilbake på gården ved fjorden og prøver å ta inn over meg alt det august har å by på. Det er blåbær i skogen og bringebær i hagen. Snart spretter kantarellene opp. Sola varmer enda havet i fjorden, det er enda ikke for sent å ta årets første svømmetak. Fremdeles har jeg bøker jeg skal lese før de skal tilbake i hyllene på biblioteket. August er en bra måned.

    Håper dere får ei fin første augustuke! Her er noen glimt fra uke 30:

    Kristine Graneng

    ▻ Solnedgangen som var som et fargeskrin – den farga åkeren lilla, berget rødt og himmelen blå og rosa. Kanskje den villeste solnedgangen jeg har sett; kanskje hadde jeg bare glemt hvor fint det kunne bli når sola går ned mellom skydekket og havet.

    ▻ Revansje i Settlers når den første runden har gått så dårlig.

    ▻ Det øyeblikket når kviga sleiker den nyfødte kalven sin etter ei kalving som var vanskelig.

    ▻ Store, tunge regndråper etter mange stekende dager. Å ligge på sofaen og høre hvordan det fosser ned og kjenne hvordan lufta blir kjøligere.

    Trondheim, blomsterbrua

    ▻ Turen over blomsterbrua for å møte Rebecca som jeg ikke har møtt på altfor lenge, og Kari som jeg også treffer altfor sjeldent, men som begge liksom alltid er som før, bare med litt mer livsvisdom på lur og nye historier å fortelle.

    ▻ Å snike meg til å se den siste GoT-episoden på biblioteket.

    ▻ Kveldstur med et søskenbarn på 6 år til den hemmelige markjordbærplassen.

  • Hjellefossen, Tindevegen og Lesjafjellet

    Det fine med å kjenne folk som kommer fra alle mulige kriker og kroker i landet, er at det bare er å sende ei melding for å høre hvor man bør innom når man er rundt på Norgesturné. Petter sender snap når vi kjører fra Luster om morgenen og får svar i retur. Vi må kjøre inn mot Vetti, se fossene. Så fra Lærdal kjører vi gjennom Årdalstangen, opp til Øvre Årdal og videre innover dalen til vi kommer til Hjelle.

    Hjellefossen

    Jeg går frem til Hjellefossen. Fosser er voldsomme. Så majestetiske og kraftfulle, med et en kappe omkring av florlette vanndråper. Bruset fra fossen lukker alle andre lyder ute, vinden fra den slår mot meg og gjør beina kalde. Videre innover dalen er det flere fosser – Avdalsfossen og den største, Vettisfossen, som klinger som noe fra et eventyr. Men denne gangen må vi videre.

    Øvre Årdal

    Når vi er i Øvre Årdal, tikker det inn ei ny melding om at vi bør innom Tya bakeri. Vi er allerede på leit etter noe å spise, så vi er ikke seine å be. Bakeri er noe av det beste å besøke når man er ute på tur. Vi spiser omelett inne der det er kjølig – det er liksom ikke noe som er bedre når man kjører rundt i en gammel Golf uten air condition og sola steker – og kjøper med store, myke pizzaboller som vegamat.

    Øvre Årdal

    Tindevegen

    Videre slynger Tindevegen seg opp Sognefjellet. Slik en smal og svingete vei, men nesten uten trafikk. Øvre Årdal forsvinner gradvis bak trær og master, men snart dukker tindene opp i motsatt retning. Austanbottstindane, Skagadølstindane, og til slutt Fanaråken.

    Tindevegen

    Tindevegen

    Tindevegen

    Lesjafjellet

    Vi plukker så mange fjell vi bare kan på hjemturen. Først Sognefjellet, deretter Lesjafjellet og til slutt Dovrefjell. Hvorfor kjøre nederst i trange daler når man kan opp? Og vi stopper som om vi har all verdens tid – i hvert fall har vi én dag. For å se på avsidesliggende fjellgårder, kyr som beiter oppe i høgda, sauer som rusler langs vegen.

    Lesjafjellet

    Lesjafjellet

    Lesjafjellet

    Byneset

    Og når det har blitt kveld kjører vi tilbake inn i Trøndelag, tilbake inn i regnet.

  • En formiddag i Lærdal

    Fodnes – Mannheller

    Vi våkner den siste dagen i Luster til nesten skyfri himmel. Spiser frokost med besta mens den gamle klokka tikker på veggen over oss, pakker sammen sakene våre og legger dem i bilen, går en siste runde for å se at alt er med. Også er det ha det-klemmer før vi ruller ned bakkene, forbi ungdomshuset og ut på veien bort fra Luster.

    Fodnes – Mannheller

    Noe av det fineste med å være på tur er å ta frem norgeskartet og føre fingeren over veiene, peke ut stedene vi har vært og stedene vi skal reise til. Vi har pekt oss ut Lærdal som første stopp på vei hjem, enda et sted jeg ikke kan huske å ha vært, og vi kjører gjennom Sogndal, inn i ferga fra Mannheller og over til Fodnes.

    Lærdalsøyri

    Det er fremdeles formiddag og stille på Lærdalsøyri. Folk går inn og ut av dagligvarebutikkene, men i de gamle gatene er det ikke mange å se bortsett fra en og annen kafégjest. Vi går opp til Øyragata og inn til Smak av Sogn, der det er bakst, søtsaker og frukt i alle former. Eplemost, plommesyltetøy og jordbærgelé.

    «Velkommen!» sier veslejenta som henger over disken straks vi har satt foten innenfor døra og begynner å dandere små bokser utover benken. «Vil dere ha et drops?»

    Smak av Sogn

    Lærdalsøyri

    Så rusler vi bort til elva, finner oss en benk og drikker hver vår juice fra Balholm. Eple- og pærejuicen er rund og mild, kirsebærjuicen sånn herlig spiss.

    Lærdalsøyri

    Lindstrøm Hotell

    Noen steder ser Lærdalsøyri ut som noe fra en gammel westernfilm, andre steder som et sted skapt for hagefester og spaserturer rundt rosebuskene.

    Årsdalstangen

    Så fortsetter vi videre innover mot brattere, hardere fjell og trangere fjord.

  • Uka som var: 29

    God mandag!

    Jeg er tilbake i trøndersommeren. Snart er det august, og jeg prøver forsiktig å krype tilbake inn i hverdagsrytmen. Legger forsiktige planer for hva jeg skal gjøre i høst, kjøper ny periodebillett til bussen. På papiret er jeg fremdeles student, men i hodet omstiller jeg meg så godt jeg kan på at nå starter noe nytt. Jeg er bare ikke helt sikker på hva det er enda.

    Uke 29 var jeg mest i Østfold, én dag i Oslo, og på fredag fløy jeg tilbake til et nesten skyfritt Trøndelag. Så mange gode sommerminner å ta med seg:

    Kristine Graneng

    ▻ Å spille badminton mot mamma med sola i ryggen.

    ▻ Yatzy og øl når kvelden er gylden.

    ▻ Perfekt kokt egg til frokost hver morgen.

    Kristine Graneng

    ▻ Gå langs Akerselva med Donaji, besøke kontoret jeg tilbragte en oslosommer på, rusle til St. Hanshaugen med Maria Isabelle med middags- og softis-planer.

    ▻ En hilsen fra Berlin på telefonen.

    Kristine Graneng

    ▻ Agurkene som fikk bli med meg hjem fra veksthuset til mamma. Den første knasket jeg i meg på Gardermoen før brannalarmen gikk og alle på gate 4A så spørrende på hverandre fordi ingen visste hva vi skulle gjøre. Den andre skar jeg opp til søndagsfrokosten mens Petter var ute i fjøset og tok imot en kalv.

    ▻ Jordbær fra bøgda.

    ▻ Den nyfødte kalven som karrer seg opp på ustø bein og napper i shortsen min.

     

  • Veien på den andre siden av fjorden

    Det er vanskelig å vite hvor man skal ta veien når man bare har noen få dager til rådighet og det er så mange fantastiske steder å besøke, så mange små underverker å vise frem. Søndagskvelden, da vi var tilbake fra Fjærland, lå jeg i senga hos besta og snakka med mamma på telefonen. – Hvor kan vi dra? spurte jeg. Og mamma ramsa opp en rekke forslag som passer for min slitne kropp, og for besta, som er supersprek for alderen, men har en tendens til å få litt «illt i knitti» om turen blir for lang, og for Petter, som i grunn synes alle nye steder er spennende.

    Kristine Graneng

     

    Vi endte opp med å kjøre over til den andre sida av fjorden, der den svingete veien knapt har plass til én bil og det er bekmørkt i tunnelene. Første stopp var Feigefossen.

    Feigefossen

    Fossen buldrer så mye at det nesten ikke er råd å høre hverandre på stien som går oppover langs strykene. Så mye vann som farer forbi på så kort tid. Vi fulgte stien et lite stykke opp før vi snudde, hoppet til side for nederlendere og tyskere på veien ned og nikket pent, sånn som man gjør når man går på stier.

    – Jeg sa bare at jeg skulle ha seks, to til hver, uten å se på dem først, sa Petter etter å ha vært utsendt til bakeriet og kom tilbake med den største papirposen med kanelsnurrer jeg har sett. Lustrabui må man alltid stikke innom når man er i Luster. Så fint å kjøpe med seg noe nybakt å spise sammen med kaffe på termos når man er ute på tur. Kanelsnurrer smaker enda bedre med utsikt over fjorden.

    Vi kjørte videre langs fjorden. Noen steder er den isblå, andre steder er den irrgrønn. Lengst inne der veien slutter ligger Urnes stavkirke, en av de aller eldste stavkirkene. I døra til suvenirbutikken sto ei på min egen alder: – Hi! Do you want to buy a ticket for the church? sa ho da jeg kom gående. Jeg har vel en slags internasjonal aura, det er kanskje noe som kommer når man har en mastergrad i europastudier, så jeg svarte bare: – No, I was just looking for the toilet.

    Inne i kirka hadde jeg vært før, en gang da vi hadde en guide som fortalte at før i tiden, da vokste trærne mye høyere og bredere, slik at de var enda bedre egnet til å lage stavkirker av. Hvem veit, kanskje det er sant. Uansett var det nok å beundre stavkirka fra utsiden denne gangen. Jeg løp opp på haugen bak og like kjapt tilbake, med kameraet under genseren, da det kom ei skikkelig regnskur og vi hadde ei ferge å rekke.

    Ferga fra Urnes og over til den andre sida av fjorden er ei slik ferge man må rygge baklengs inn på for å komme ut igjen, men som har akkurat nok plass til at man kan stå ute og følge med på utsikten. Fjell som dukker frem bak andre fjell, fjorden som fortsetter innover, gårder som klamrer seg fast til fjellsiden.

    Også var vi over på den andre siden, i Solvorn, som er et lite eventyr i seg selv, men som vi akkurat da lot stå igjen til en annen dag i en annen ferietur.