• Det bor et monster inne i datamaskina mi som suger alt av motivasjon og glede ut av meg for tida. Jeg snakker altså om eksamensoppgaven min, som helst skal være ferdig i løpet av uka, men som så fort jeg åpner dokumentet tømmer hodet mitt og får meg til å ville gjemme meg under dyna. Det hjelper ikke at det er over tretti grader ute heller og vanskelig å sove om natta. Topp to tilbakevendende tanker for tida er stort sett «Hva er det jeg holder på med?», slik som det stort sett er når jeg prøver å gjøre meg ferdig med et prosjekt fordi jeg har en tendens til å legge ambisjonsnivået høyere enn det som er komfortabelt, og «Hvorfor i all verden har ikke tyskerne eksamenstid på samme tidspunkt som alle andre?», fordi HALLO, det er AUGUST og det er fremdeles fullt på biblioteket. De siste dagene har jeg prøvd å ta med meg arbeidet ut på kafé fordi jeg er så lei av biblioteket og nettet hjemme er håpløst. Det går sakte, men sikkert fremover, men kan ikke noen bare gi oppgaven min en fast forward-knapp? Jaja, löser sig.

    Nå er det dessuten bare fem dager til jeg skal hjem. Fem måneder ble altså plutselig til fem dager. De skal jeg stort sett bruke til å skrive, pakke og ordne sånt som må ordnes før jeg må dra og komme litt inn i modus for livet hjemme. Det har vært fem innholdsrike måneder. For tre måneder siden, i mai da jeg bestilte billetten hjem, skreiv jeg ei liste over sånt jeg ville gjøre her før jeg skulle dra. La oss ta en titt på hvordan det gikk!

    Kristine Graneng

    Gå tur i alpene
    Det har ikke blitt så mange lange gåturer, men jeg hadde en skikkelig fin dag med Camilla i Garmisch og fikk fylt opp fjellkvoten for ei stund på tur med pappa, Oda Margrete og Dagfinn. Men kan ikke få nok av Alpene, altså. Skal ta med meg turskoene en gang kroppen spiller mer på lag og gå langt, langt.

    Dra til Innsbruck, Nürnberg og Regensburg
    Innsbruck, check. Regensburg, checkNürnberg rakk jeg meg ikke til, men det har ikke så mye å si, for har sett så mange andre fine steder!

    Kristine Graneng

    Finne de aller beste kafeene
    Jeg har funnet så mange fine, og jeg aner ikke hvilke som er de aller beste! Det står enda en del navn igjen på lista mi over sånne jeg ville besøke, men jeg er så glad i de i nabolaget mitt at jeg overhodet ikke føler jeg trenger å finne noen andre. Kommer til å savne dem alle sammen <3 (men heldigvis mange nye og gamle som venter i Trondheim)

    Kristine Graneng

    Se München fra Olympiatårnet
    Dette droppet jeg. Det gjør heller ingenting, for utsikten fra Olympiaberget er jo også så fin!

    Bade i en av innsjøene utenfor byen
    Ja! Jeg og Ida tok s-banen til Starnberger See en dag det var fryktelig varmt og svømte i iskaldt vann. Ikke så mange svømmetak, men nok til å si vel gjennomført og til å kunne tåle noen timer til med 30+.

    Besøke dyrehagen
    Det ble det ikke noe av, for plutselig var skoleferien her og jeg var fremdeles ikke ferdig med oppgavene mine, og jeg var ikke så fryktelig gira på å stå i kø. Da er det likså fint å kunne se dyr i det fri. Ekorn og kaniner i parken og kyr i alpene, for eksempel!

    Kristine Graneng

    Skrive de fleste oppgavene mine på tysk
    Har skrevet to av tre semesteroppgaver på tysk, holdt et foredrag på tysk, mens det enda er to eksamensoppgaver på tysk underveis. Det synes jeg fortjener klapp på skuldra!

    Finne god falafel
    Har spist falafel, og selv om den kanskje ikke var superfantastisk, var den god! Kryss i boksen!

    Dra til Zugspitze
    Har jo ikke vært helt på toppen, men det var fint nede på bakken òg.

    Hva slags planer hadde dere for sommeren? Har dere fått gjort det dere drømte om mens dere satt under ullpledd og lengtet etter varmere tider?


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Lørdag formiddag, snart to uker siden, satte vi kursen sørover etter ei natt uten så mye søvn. Vi bega oss ut på motorveien, og jeg kjente den velkjente kriblingen i magen i det Alpene dukket opp i det fjerne. Jeg veit ikke hva som gjør det, men å se fjellene er som å gå inn i en lykkerus for meg. Kanskje blir det ekstra sterkt her, hvor alt annet er så paddeflatt før landskapet brått kaster seg opp i et fjellmassiv. Fint er det i hvert fall.

    Vi stoppet i Garmisch-Partenkirchen etter å ha stått i kø ei god stund og brukt enda ei stund på å lete etter parkeringsplass, og spiste lunsj på en restaurant ved torget. Jeg var ikke i denne delen av Garmisch-Partenkirchen sist gang jeg var der, men det var trivelig her òg, med sjokoladebutikker som var mye større på innsiden enn på utsiden og malerier på veggene.

    Inne i byen plasket regnet i gatene da vi dro derifra, men heldigvis ga det seg like fort som det kom. Vi dro videre til Eibsee ved foten av Zugspitze, Tysklands høyeste fjell. Der var alt så vanvittig grønt – trærne, plantene langs stien, vannet som glitret som titusen smaragder. Vi gikk et stykke langs stien innover og kom til et lite tjern, der alt var enda et hakk grønnere. Helt magisk. Taubanen opp til Zugspitze tittet frem bak trærne nå og da, og jeg skulle ønske vi kunne gått enda videre, men da var det på tide å komme seg videre til neste mål: Innsbruck. Mer om det en annen dag!


  • Kristine Graneng

    Det var en dag den 22. juli også – en ganske fin én, til og med. Er det noen dager jeg setter ekstra pris på å kunne være med familien min, så er det denne.

    Kristine Graneng

    Så da var det veldig fint å kunne rusle bort til Olympiaparken og treffe han her.

    Kristine Graneng

    Pappa og Oda Margrete var på BMW-museet, men vi var ikke så gira på det, så vi satt ute og så på endene i stedet, jeg leste litt i ei bok (som akkurat da handla om hvordan tyskerne ler av Grevinnen og Hovmesteren, mens britene omtrent ikke veit at den eksisterer. Følte meg litt truffet som nordmann òg)

    Kristine Graneng

    og Dagfinn fanga Pokémon. Så ut som en Pokémon-trener også, tør jeg påstå.

    Kristine Graneng

    Jeg liker det bildet her. Det er så typisk. Pappa og Oda Margrete var ferdig etter noen timer; Oda Margrete full av drømmer om å én gang kjøpe Mini Cooper. Jaja.

    Kristine Graneng

    Så fine søsken jeg har <3 + han som var hjemme og skal til å flytte til Oslo nå. De blir så fort store…

    Kristine Graneng

    Vi kjøpte med oss mat og spiste ved Chinesischer Turm, som er en biergarten i Englischer Garten, også rusla vi gjennom parken som var full fordi det var omtrent tredve grader og fredag.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Synkronsvømming/-spising på høyt nivå til venstre. Oda foran surferne til høyre. Det er så fint i denne delen av parken, synes jeg, helt i sør-enden, med den japanske hagen og de røde trærne, Eisbach som renner gjennom og surferne på den grønne bølgen. Viser det frem til alle som kommer på besøk.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Så fortsatte vi nedover mot sentrum, forbi kunstmuseet som Hitler bygde. Det er dekorert med motstandsfolk og fylt med moderne kunst nå. In your face.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Og her endte dagen, med kaniner og gyldent lys i enda en av parkene i München, og den gikk over i kveld. Kontraster.


  • Kristine Graneng

    Vi står nede ved Marienplatz i sentrum, pappa, Oda Margrete, Dagfinn og jeg, etter å ha gått rundt i München hele dagen. Klokka er ikke mer enn seks, men jeg er sliten i hele kroppen og har en del å gjøre før vi skal dra videre morgenen etter, så jeg gir dem en klem hver med beskjed om at de bare må ringe om det er noe: om de ikke finner ut av kollektivtrafikken eller om det er fullt på alle restaurantene. Så tusler jeg ned på u-banen, drar hjem.

    På veien oppover gata til hybelen suser en politibil forbi. Blålysene blinkende, sirenene skjærende i ørene, men jeg tenker ikke så mye over det. Man blir vant. Det er jo slik det er å bo i en millionby. Alltid noe som skjer, alltid noen som trenger hjelp, uten at jeg veit noe om det eller egentlig behøver bry meg.

    Hjemme hiver jeg klærne i vaskemaskina, sjekker telefonen. ”Går det bra med deg?” spør ei venninne på Snapchat med en flyplass i bakgrunnen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Svarer at alt bare er bra, håper ho får en fin tur hjem fra ferie.

    Så sjekker jeg nyhetene. Masseskyting i München.

    Ikke nå igjen, tenker jeg. Ikke her. Det stikker i magen. Pusten blir tyngre. Facebook blinker rødt, spør om de jeg kjenner her er trygge, og jeg kjenner jeg puster litt lettere for hvert ja. Samtidig veit jeg at pappa og de er langt unna kjøpesenteret der det skytes. De sitter på en restaurant og spiser kilometervis unna der det er farlig. Jeg sender meldinger og sier det går greit med oss, prøver å oppdatere nyhetene, få vite hva som skjer, men Süddeutsche er nede og de norske avisene kan ikke fortelle meg mer enn jeg allerede veit, så jeg går på kjøkkenet og henter meg et glass vann.

    Ei av de jeg bor med kommer inn. ”De sier at det blir skutt nede ved Stachus,” forteller hun. Nede i sentrum. Klumpen i magen vokser. ”Politiet har bedt folk om å holde seg inne.” Jeg går tilbake på rommet mitt, skjelver lett på hendene mens jeg ringer pappa. Det ringer. Opptatt. Ringer Dagfinn. Opptatt. Ringer til jeg kommer gjennom, og de forteller meg at de er på restauranten fremdeles, at dørene er låst, at folk rømte i panikk inn fordi de hørte skudd ute på gata.

    Jeg blir sittende på senga med dataen i fanget, søker opp tyske aviser, oppdaterer politiet i München sin twitter, men ingen kan egentlig fortelle meg hva som skjer. Det skal visstnok være tre menn med automatvåpen, sier de. Det skal ha blitt skutt ved Isartor, sier de, nok et sted i sentrum. Politiet sier bare at man må holde seg inne og ikke legge ut bilder av aksjonerende politimenn fordi det kan hjelpe gjerningsmennene. Ute vokser sirenekoret. Jeg innbiller meg at hvis man titter ut vinduet er det gule lyset fra byen blitt blått, men jeg blir sittende å se på dataskjermen, trykke oppdater, se for meg bilder av hva som skjer ettersom nye rykter kommer til.

    Minnene og følelsene fra 22. juli 2011 er ikke langt unna. Særlig den 22. juli fem år etter, når feeden på facebook er fylt med sterke ord, roser og hjertesukk, avisene er fylt med rapporter fra minnemarkeringer, med minneord og intervjuer med overlevende. Følelsen av å ikke forstå hva som skjer, av at alt er så langt unna men likevel så nært ulmer i brystet. Det er så uforståelig.

    Jeg henger opp klesvasken for å ha noe å gjøre, ringer Petter som forteller meg at det kommer til å gå bra, ringer mamma og sier at det går bra. Og det gjør det. For de jeg kjenner i det minste. Pappa ringer og sier at de har det bra. De er tilbake på hotellet, og de kan endelig legge seg. Det gjør jeg òg. Men fremdeles til lyden av sirener og kretsende helikoptre; fremdeles i uvisshet om hva som har skjedd, men i visshet om at for mange går det ikke bra. Mange har mistet noen. Mange må leve med den angsten jeg bare har kjent en brøkdel av.

    Vær så snill. Nok nå.


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ida og jeg hadde snakket om at vi måtte ta oss en tur til Salzburg siden Ida kom nedover i april, eller kanskje var det enda før det, men onsdag forrige uke gjorde vi det i hvert fall. Satte oss på toget til Salzburg med Petter (som var så gira på å dra til Østerrike) og Jørgen (som var så gira på å smake original sachertorte).

    Første stopp var Mirabellgarten, som hadde blitt litt grønnere siden sist, men hesten sto fremdeles og steila i midten og middelalderfestningen lå fremdeles og skua utover byen. Opp dit hadde vi tenkt oss, til Hohensalzburg altså. Vi gikk gjennom byen, gjennom de smale gatene, rundt de voldsomme kirkene, til lyden av skvaldrende turister og ei dame som sto ved kirkeveggen og sang Pie Jesu. På vei opp hadde vi en rastepause for ikke å skrumpe helt inn i varmen. I bakken opp mot festningen ligger Stieglkeller, et stort spisested med terrasse med utsikt over byen. Der ble vi ei stund, spiste knödel, drakk øl og tok livet med ro. (Noen er forresten flinkere til å se blide ut på bilder, men vi hadde det veldig bra alle sammen, lover!)

    Det siste stykket opp til Hohensalzburg festning var heldigvis ikke så langt som jeg husket. Det var heldigvis ikke så mange folk der heller (med nesten én million besøkende i året er Hohensalzburg den mest besøkte severdigheten i Østerrike utenom Wien), eller kanskje var det bare fordi festningen var så stor at jeg ikke merket det noe særlig. Vi gikk gjennom festningen, gjennom museet med lange historietavler, rustninger og soldater og skumle torturinstrumenter, og så klatret vi opp i det høyeste tårnet for å speide utover landskapet: fjell, fjell, fjell, festningsverk og Salzburg. Og enda flere fjell.

    Vi tok banen ned igjen – turen var over på et lite blunk, og vel nede i byen igjen var det altså sachertorte, ei sjokoladekake med lag med sjokoladekrem og syltetøy, som sto igjen på lista over sånt vi måtte gjøre. Jørgen hadde gjort grundig research, og vi gikk til Café Sacher som hadde kake som visstnok helt sikkert skulle være den originale. Med kvalitetsstempel i mørk sjokolade. God var den i hvert fall.

    Toget gikk hver time tilbake til München, og siden ingen egentlig hadde noen planer dagen etter, hoppet vi over det første og fant en uteservering i stedet. Sånne dager er så fine – når de liksom kan bli til underveis, uten at det er en timeplan som forteller hvor du skal være og hva du skal gjøre. Og når vi så kom oss på toget, var det så fint å ha ei skulder å hvile på mens ble fjellene mindre og mindre i horisonten til de helt forsvant, luftballonger dukket opp på himmelen og maisfeltene og kornåkrene sakte men sikkert måtte gjøre rom for München igjen.

    Fra Salzburg-turen i mars:
    Salzburg, del I
    Salzburg, del II