Follow:
    Hverdagen

    Uka som var: 43

    Høst

    I går sto jeg opp og så ut kjøkkenvinduet bare for å se vinden piske fjorden grønn og blå gjennom regndråpene som hang på ruta. Jeg hadde helt glemt hvor mørk høsten kan være, hvordan regnet kan sluke alle fargene og lyset. Og da vi stilte klokka natt til søndag, forsvant den lille timen med dagslys jeg har hatt på ettermiddagene etter jobb. Nå kjører bussen min både dit og tilbake i skumringa.

    Men i går da jeg sto opp og gikk ut på kjøkkenet kunne jeg også se den første snøen på fjelltoppene på den andre sida av fjorden. – Slapp av, snøen må komme tre ganger før den legger seg, sa Petter da jeg viste han snøfnuggene i værmeldinga før helga. Men jeg slapper ikke av, jeg teller: Èn gang. Jeg hadde helt glemt hvor glad jeg blir når den første snøen brer seg utover landskapet, selv om den bare ligger der noen stakkars timer.

    Dette er annet som var fint uka som var:

    ➤ Hvor sterk og smidig kroppen føles etter en halvtime yoga på gulvet foran ovnen, selv om den knirker og skjelver underveis.

    ➤ Fredag krøp jeg under teppet da jeg kom hjem og satte på det nye albumet til Jonas Alaska. The moon is still up and the wind is bullying the trees again. Pulling and letting them go, it’s been going on for hours. Hovedingrediensen i overlevelsespakka mi for høsten.

    ➤ En perfekt moden mango.

    ➤ Hamburger på en vanlig onsdag etter jobb, Ukerevyen på Studentersamfundet og venner som holder meg med selskap mens jeg venter på at bussen min skal ta meg med hjem.

    Og nå skal jeg starte denne uka bra med Settlers og kakao. Ha en koselig høstkveld dere òg!

    PS: Om dere ikke gjør det enda, kan dere følge meg på Facebook her. Der dukker det opp noen filmsnutter nå og da, de fleste med dyra på gården og litt skjelven kameraføring. Det er vel det som kalles sjarm?

    LagreLagre

    LagreLagreLagreLagre

    Bøker

    Blå

    Boka er sponsa av Aschehoug

    Det er så mye å glede seg til og over i bokverdenen høsten 2017. Ei av de bøkene jeg har gleda meg mest til å lese i høst, er denne: Blå. Jeg har aldri fått summa meg til å lese Bienes historie, men noe må det jo være med Maja Lunde, har jeg jo tenkt. Og jeg kan bekrefte at jeg gleda meg over denne boka også.

    Blå

    Blå av Maja Lunde

    Blå følger vi to historier. I 2017 seiler 70-årige Signe avgårde på seilbåten Blå over havet. Den gamle kjæresten hennes utvinner isbiter fra isbreen de vokste opp ved. Nå har hun stjålet dem og er på vei for å konfrontere han. Også er det David som er klimaflyktning i 2041 og bor i en leir i Frankrike med dattera Lou, der de hver dag tropper opp hos Røde Kors for å høre om det er noe nytt om den andre halvdelen av familien som de mistet i flukten. Historiene møtes når David og Lou kommer over en seilbåt langt inne i det tørre landet.

    Jeg koste meg med Blå, selv om den også føles nokså ukomfortabel innimellom. Den har et slags ulmende driv i måten den blir fortalt på, bit for bit. Noen ganger føles riktignok universet hennes litt trangt, særlig for handlinga som ligger i framtida. Jeg synes det til tider er vanskelig å forstå hvor David og Lou kommer fra, hva historien deres er. Det blir heller aldri sagt rett ut hva som har skjedd med verdenen vår, hvorfor så mange mennesker er på flukt, selv om det blir gitt en del hint. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg litt mer kontekst, mer å jobbe med.

    Men i Signes historie, synes jeg Lunde skinner – i skildringene av hjemstedet ved fjorden, seilasen over havet, glimtene tilbake til fortida som aktivist. Selv om konfliktene som i stor grad definerer livet hennes slik vi får fortalt det kan fremstå som vel karikerte, så synes jeg det gir mening i konteksten historien blir fortalt. Jeg liker det når Lunde trekker tråder fra miljøaktivismen på 70-tallet, til aktivisme i nåtida og videre til scenarioer i framtida der det har gått veldig galt. Og selv om handlingen ikke gjør noen dramatiske kast og sjeldent byr på de store overraskelsene – så byr kanskje omverdenen på dramatikk nok i seg selv.

    Blå

    Blå har noen mangler. Det er steder der den gjerne kunne ha skreket litt mer, noen partier kunne gjerne vært kortere, andre mer utbroderte. Samtidig er det virkelig ei historie som sier noe viktig både om naturen vår og om mennesker.

    Også er det kanskje høstens fineste omslag med den dypblå fargen og mennesket som er så prisgitt vannet? Det synes i hvert fall jeg.

    Ut på tur

    Elgjakta og Raja

    Raja

    Raja

    Raja

    Elgjakt

    Skogen

    Tjern

    Byneset

    Kvikk Lunsj

    Skogen

    Elgjakta er noe for seg selv. Det er noe spesielt med det å måtte spille så etter reglene til naturen og å skulle dra på kunnskapen til de generasjonene som har jakta før. Å møtes tidlig om morgenen mens det enda er skumt. Å se på været for å tenke seg til hvor elgen kan trekke hen. Peke på kartet, plassere ut folk på postene, bestemme hvor hundene skal gå denne dagen. Å stoppe opp i skogen for å lytte til radioen mens nesa til elghunden står i været, å leite etter spor i de våte partiene inne blant trærne.

    De siste årene har jeg fått gå i hælene på Raja og Petter noen dager i løpet av jakta. Men i år var jeg én dag for seint ute. Jeg hadde holdt søndagen fri forrige helg etter å brukt alle helgene tidligere i høst til søknadsskriving, men da jeg var på vei inn til byen lørdag formiddag, kom jaktlaget kjørende med to elgkalver de hadde møtt på ute i skogen. De siste to på kvota for i år.

    Heldigvis var det enda kvikk lunsj igjen i sekken på søndag, og Raja hadde fremdeles energi. Før jaktsesongen nekta ho å bli med opp i skogen, kom bare labbende etter en gang i blant om vi tok veien ned til sjøen. Når det er jakt, er det ikke noe spørsmål. Ho står og bjeffer ute på tunet så fort Petter snører turskoene og legger utstyret i bilen. Og på søndag var ho heller ikke tung å be. Jeg håper jeg er like sprek når jeg er nitti.

    Vi gikk opp i skogen. Jeg føler meg mer og mer hjemme der, men likevel er det som om det bestandig finnes en ny vei å gå, nye hemmeligheter å oppdage. Jeg fant enda en flekk med gammel, mosegrodd skog, den type skog som er så veldig stille og mystisk og myk, Petter viste meg en dam som hadde blitt laget for mange år siden og så gikk vi opp på toppen av åsen, der jeg ikke har vært siden jeg var her for første gang for over to år siden. Som tida går.

    Hverdagen

    Uka som var: 42

    Kari

    Bjørn Tore

    ➤ Da Kari, Silje, Marita og Bjørn Tore hadde fri til å møtes på Mormors og spise boller etter et innfall dagen før. Bjørn Tore bestilte kaffe på tegnspråk, Silje kom inn med sykkelhjelmen i hånda rett fra jobb. Det er hverdagsgleder, det.

    ➤ Gråpus som kommer haltende bortover divanen på kjøkkenet og legger seg mykt på magen min når jeg hviler middag.

    ➤ Å lage middag sammen med venner. Skjære gulrøtter, hakke løk, diskutere hvor mye soyasaus som skal i woken. Og å skli lengre og lengre ned i sofaen etter at vi har spist, mens vi ser en episode av Black Mirror.

    Vår frues kirke, Trondheim

    Helene Uri og Sylfest Lomheim, Trondheim Litteraturfest

    ➤ Å ha venner som også synes det er en skikkelig god idé å dra på foredrag om “Hvor går språket?” en lørdagsformiddag. Nikke anerkjennende når Helene Uri og Sylfest Lomheim sukker over at folk ikke lenger veit forskjellen på da og når og oppildner seg over byråkratspråk og anglifisering av uttrykksmåter. Hvorfor i all verden snakke om shaming når man kan heller kan prate om å sette folk i skammekroken?

    ➤ Frosten i gresset som knaser under skoene mine om morgenen.

    Høst

    ➤ At det eneste steder hvor busstoppet annonseres på trøndersk over høgtalerne er “Onsøybakkan”, midt oppe i haugene mellom byen og Byneset.

    ➤ Stjerneskuddet over himmelen da jeg gikk over gårdsplassen i går kveld. Et raskt blaff i mørket. Halestøv etter Haleys komet.

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

    Bøker

    Prosjekt Agnes Ravatn

    Agnes Ravatn

    Jeg leser meg gjennom bøkene til Agnes Ravatn. Først ute, i sommer, var Fugletribunalet. I høst starta jeg med Veke 53, som jeg syntes var helt ok, men ikke så mye mer. Så plukka jeg med meg disse to søte fra biblioteket.

    Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn

    Denne leste jeg på én kveld. Det var selvsagt en kveld jeg egentlig skulle gjort noe helt annet, men så er det jo ingenting som er bedre enn å lese ei bok om hvordan man skal få gjort ting i stedet for faktisk å gjøre det. Det er noe alle veit. Operasjon sjølvdisiplin er en sånn fin blanding av nyttig informasjon om hvordan hjernen fungerer og praktiske tips til hvordan man kan få bedre sjøldisiplin. Visste dere for eksempel at hjernen glemmer oppgaver som er fullførte? Eller at man har en kvote med energi for viljestyrke som tømmes jo mer man funderer over ulike valg?

    Etter å ha lest denne boka, tenker jeg at jeg har enda et godt argument for å spise peanøttsmør på brødskiva til frokost hver dag – tenk så mye energi jeg sparer ved å ikke vurdere alternativene.

    Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

    Passende nok har jeg hatt Stillstand liggende i sekken, lest en snutt i de minuttene med stillstand når jeg har venta på bussen på vei hjem fra jobb. Det burde i grunn være en slags leveregel – alltid ha med ei fin lita essaysamling eller et knippe noveller til dødtida jeg ellers fyller ved å ta opp telefonen og trimme tommeltotten. Stillstand er ei samlinger av essay som opprinnelig ble skrevet for Dag og Tid. Ravatn oppsøker steder det ikke skjer så mye: Hun drar i kloster, på kino, på kafé i Ålesund, holder 17. mai-tale. Så herlig ironisk om hverdagslige situasjoner.

    LagreLagre