Follow:
    Uka som var

    Søledammer og åpne vinduer

    Tusenfryd

    Tirsdag, da var jeg lei av kontoret og datamaskina og alt som ikke virka, tok jeg med meg ei bok ut. Jeg holdt den tett til brystet under paraplyen mens jeg spratt over søledammer. Vel inne på kaféen dit jeg alltid går sank jeg ned i en sofa og slo opp boka mens jeg ventet på kaffen min. Men så ble jeg sittende og lytte. For var det ikke noe kjent, men uventa over tonene fra høytaleranlegget? Noe fortrolig over stemmen og ordene? Å joda, det var Frida Ånnevik.

    Jordbærsesong i England.

    Everton Park / Petit Café Du Coin

    Den staselige hvite bygningen med rhododendronbusker utenfor, der man bestandig kan høre musikk på godværsdager når vinduene står åpne. På vei fra svømmehallen i går gikk jeg forbi og kunne høre pianotoner. La fille aux cheveux de lin. En annen dag var det et kor som øvde.

    Folk som stiller uventede spørsmål du overhodet ikke har tenkt over. Som hva vil du oppnå i år? 

    Sommerregn. Fredag da det var på tide å dra fra jobb bøtta det ned ute. Folk søkte ly overalt der regnet ikke slapp til – under hustak og inne i avhuk – mens jeg skyndte meg ned bakkene, hoppa over vannet som samla seg rundt fortauskantene i enden av gangfeltene mens jeg ble gjennomvåt på beina. Da jeg kom inn på Petit Café Du Coin, den lille franske kaféen på hjørnet, ga han bak baren meg en serviett til å tørke brillene med og to tomler opp når jeg bestilte et glass vin og oliven.

    Ut på tur

    Beatles og bluebells i Woolton

    Woolton

    Lørdag tok jeg bussen ned til Woolton. Det var en veldig bra beslutning om jeg må si det selv! Så deilig å komme seg bort fra bykjernen og sørover der husene er mindre og gatene tommere. Langs hovedgata ligger det restauranter med uteserveringer, kafeer som hevder å ha vært der i over hundre år og til og med en liten ostebutikk. Denne gangen drakk jeg kaffe på et lite sted som het One Percent Forest og visstnok skulle være inspirert av Island – de hadde bytta ut alle O-er med Ø. Der var alle på hils, til og med han tøffe fyren som så ut som om var med i Peaky Blinders.

    St. Peter's Church, Woolton

    Woolton er kanskje aller mest kjent som den bydelen Paul McCartney og John Lennon vokste opp i. Første stopp på min lille Beatles-sightseeing var St. Peter’s Church. Der møttes Paul og John for første gang en lørdag i 1957. På kirkegården står det dessuten ei gravstøtte med navnet Eleanor Rigby. Neste stopp var Mendips, huset i Menlove Avenue der John bodde hos tanta si. Like oppe i gata ligger også Strawberry Field, barnehjemmet som inspirerte sangen. Til sommeren skal det visstnok åpnes for turister, men på lørdag var det ikke annet å se bak den berømte porten enn store, røde skillevegger. Om man har lyst, kan man også ta en titt på barndomshjemmet til Paul McCartney som òg ligger like ved.

    Woolton Woods

    Det fineste med Woolton var likevel dette: Woolton Woods.

    English Bluebells, Woolton Woods

    Et stort stykke skog i byen. Jeg kom akkurat i tide til å få med meg de engelske blåklokkene blomstre. Klokkeblåstjerner heter de på norsk. Det er ikke vanskelig å forestille seg at de ringer med de vesle klokkene når de står alene i skogen, er det vel?

    Woolton Woods

    Walled Garden, Woolton Woods

    Og inne i skogen fant jeg en hemmelig hage bak murer. Wisteria blomstret over porten inn, det sto benker under store skyggefulle trær. I bedene var det gnistrende blå forglemmegei og mørke tulipaner. Der satt jeg og leste ei stund, nesten helt alene, bortsett fra da det var en liten hund som kom og hilste på.

    Woolton

    Så fint å få et lite innblikk i livet i utkanten av Liverpool – titte inn butikkvinduer (som Terry Tang Designer Cakes og Woolton Village Shoe Repairs), se restene etter valgkampen (i Woolton vant liberaldemokratene, én av tre i Liverpool som ellers er dominert av Labour) og smile til folk som også er ute og rusler en lørdag. Jeg vil tilbake hit.

    Menlove Avenue, Woolton

    Meninger

    Fly skam deg?

    Det er bare ei uke siden jeg fløy igjen. Samme hvor mange ganger jeg flyr må jeg anstrenge meg for ikke å måpe når vi kommer over skydekket. Store sukkerspinndotter. Blå himmel. Og når flyet retter nesen nedover og landskapet bretter seg ut under oss – som et google maps i storformat – da sitter jeg klistra til vinduet og det kribler i meg av forventning. Jeg elsker å fly.

    Samtidig, selv om man får perspektiver der oppe i lufta, er det viktig å ha med seg noen perspektiver før man kommer opp dit. Det er her det kommer inn, det beryktede ordet: flyskam. Jeg tror nok at vi noen ganger trenger å føle på dårlig samvittighet når vi flyr. Å skjemmes litt når vi bestiller flybilletter, i stedet for å vifte rundt med gullkort. Ikke fordi noen har sagt at vi skal gjøre det, men fordi vi veit at det har negative konsekvenser for klimaet vårt. Det er bare et tegn på at vi forstår hva det innebærer. Samtidig blir ordet ”flyskam” fort en avledning i debatten. For skamfølelsen er ikke et mål i seg selv, bare en erkjennelse i retning det å utvikle en slags flykritisk sans. Et slags instinkt som får deg til å spørre: ”Trenger jeg egentlig å fly denne gangen?”

    Vi nordmenn flyr mye. Norge ligger i europatoppen både når det gjelder innenlands og utenlands flyvninger. Den statistikken inkluderer meg også. Bare hittil i år har jeg flydd fire turer i Europa, og da har jeg attpåtil forsøkt å fly minst mulig. Men om det er noe som er positivt med dette, så er det vel at vi har et forbedringspotensial?

    Det irriterer meg at klimadebatten hele tiden blir så unyansert. Det er ikke svart-hvitt. Det er ikke slik at vi skal slutte å fly . Alle flyreiser bidrar til utslipp – samtidig er det også forskjell på flyreiser. Det er vanskelig å komme seg fra Finnmark til Østlandet uten å sette seg på et fly om man ikke har et hav av tid. Når det slett ikke finnes brukbare alternativer, da må det være greit å benytte seg av det som finnes. Men ofte handler det om at alternativene er for dårlig. Da må vi kreve at det blir gjort noe med det.

    Likevel tror jeg vi skal være forsiktige, de fleste av oss, med å gjemme oss bak ideen om at vi bor i den europeiske periferien, helt avsondret fra resten av verden om vi ikke har flyene våre. Jeg er sikker på at en stor andel av flyturene vi nordmenn tar kommer av at vi har så god råd. At vi flyr uten å tenke så mye over det fordi de fleste av oss har penger til det, og kanskje ikke er like bevisst hvilke andre kostnader det har. Å ta seg en svipptur i jobbsammenheng eller ei langhelg i et fremmed land er noe en stor andel av oss gjør. Og rimelige og lett tilgjengelige flybilletter gjør det vanskeligere å i det hele tatt tenke på alternative måter å reise på. Når ikke pengene stanser oss, så må vi stoppe opp og tenke selv.

    Løsningene ligger ikke i at vi sitter i flyseter og flyskammer oss. Heller ikke i at vi viser pekefingeren og ber andre skamme seg. Men vi må snakke om hvorfor vi flyr så mye og hva det betyr for klimaet vårt å fly. Vi må spørre oss: Er flyturen nødvendig? Trenger jeg egentlig reise så langt? Og hvis svarene er ja, må det gå an å først spørre hva alternativet er før vi stiger ombord og entrer luftrommet.

    Uka som var

    Early may bank holiday

    Sefton Park, Liverpool

    Det er søndagsstemning i dag, selv om det er mandag. Early may bank holiday. Selv om ikke fridagene er de samme som røddagene i mai hjemme, finnes de her også. På jobb var jeg helt alene i dag. Det var småskummelt. Ute i hallen er det nifse hundehoder med djeveløyne gjemt i blomsterbordene. En kuriositet på en travel arbeidsdag – uhyggelig når det er mørkt og tomt i gangene.

    Det har vært litt tøft å komme tilbake til Liverpool. Jeg savner å være hjemme, selv når jeg får bilder fra Trøndelag av hvite plener og brøytekanter. Dagene etter at jeg kom hit var jeg dessuten så sliten, kjente hvordan stresset satt i kroppen. Det er ikke så enkelt å komme seg ut av det bestandig – i hvert fall ikke når man bor midt i en by, langt unna skogsstier og gode klemmer, sånt som vanligvis hjelper. Noen ganger må man bare la det ta litt tid. Men etter ei helg med oppdagelsesferd i parker og yatzy på kafé, så føles det mye bedre.

    Nå begynner eventyrlysten å vende tilbake. Lørdag kveld bestilte jeg togbilletter til Oxford. Rett etterpå gikk jeg og så Tolkien på kino. Filmen var aller mest krig og store følelser, men innimellom var det universitetsliv og språknerding. Jeg ble ikke noe mindre gira på å reise av det. Jeg skal dit mot slutten av måneden for en jobbavtale, men har passet på så det blir tid til annet også. Nå googler jeg kafeer i Oxford og innspillingssteder fra Harry Potter og drømmer meg bort.

    Og vet dere hva annet som har vært fint den siste uka? Grønne trær mot uværsblå himmel. Unger som lærer seg å sykle. Å legge opp til et nytt strikkeprosjekt på pinnene, et sånt som omtrent går av seg selv. Og et kort i postkassen med bilde av et spansk slott. Håper dere får ei fin uke, samme om det snør eller er like grønt som her!

    Ut på tur

    Bamberg

    Altstadt, Bamberg

    Åh, nå vil jeg ta en liten avstikker til Tyskland og Bayern igjen! Jeg var jo tilbake dit i februar, og grunnen til den turen var at jeg skulle være ei uke i Bamberg for å kurses i forskningsmetoder. Jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å gjøre akkurat det. For selv om jeg satt inne i et klasserom fra morgen til kveld, kunne jeg spise frokost med utsikt til domen, kjøpe Laugenhörnchen i et bakeri på vei til universitetet og utforske nye gater på vei hjem. Her har jeg samla noen av de fineste stedene jeg fant mens jeg var der.

    Bamberg

    Bamberger Dom

    Det ble ikke så mye tid til sightseeing mens jeg var i Bamberg, men lørdag morgen, da kursene var over og jeg hadde noen timer før toget mitt gikk, tok jeg med meg kameraet ut i byen. Først gikk jeg opp til Bamberger Dom, katedralen fra 1200-tallet som ligger på toppen av en liten ås med utsikt utover byen. Jeg liker å være i byen når det er stille i gatene. Det er det visst en lørdag morgen i februar i Bamberg – det var stort sett bare nonnene og eldre menn med morgenavisen og en gul postbil og jeg.

    Bamberg

    Bamberg

    Kleine Venedig, Bamberg

    Kleine Venedig, Bamberg

    Klein Venedig

    Elva Regnitz deler Bamberg i flere deler. Over elva går det flere bruer som binder dem sammen. Kanskje mest berømt er brua med Altes Rathaus, det prektige bygget dere ser på bildet nedenfor. Den siste kvelden min i Bamberg satt jeg nede ved elvekanten med en brun papirpose fra bakeriet, så på stokkendene som fløt på strømmen og over på Kleine Venedig, lille Venezia, rekka med fargerike fiskerboliger langs Regnitz. Jeg tror det må ha vært det aller beste øyeblikket den uka.

    Bamberg

    “Bergstadt” – gamlebyen

    Bergstadt har navnet sitt etter de sju åsene som ligger i denne bydelen. På en av dem ligger Bamberger Dom, som jeg allerede har nevnt, mens de andre, som jeg ikke rakk å besøke denne gang, kan by på hver sin severdighet. Men utenom åsene med de flotte byggene, er det også mye annet å se. Ved Altes Rathaus ligger et antikvariat og i de trange gatene videre innover gamlebyen er det flust av artige små butikker og koselige spisesteder.

    Til å være en liten by – det bor rundt 80 000 i Bamberg – er det mye liv i gatene. Hver kveld da jeg gikk gjennom gamlebyen på vei tilbake til ungdomsherberget jeg bodde på, var det fullt av folk som sto i den smale gata utenfor Schlenkerla og drakk øl. Schlenkerla er ett av flere bryggerier i Bamberg og er kjent for sitt Rauchbier, et øl som smaker akkurat det navnet tilsier – røyk. Det er også et typisk tysk serveringssted, altså definitivt et sted man kan gå hvis man har lyst på feit mat og sauerkraut.

    Om man ikke er så gira på frankisk mat, finnes det også mange alternativer i gamlebyen. Little Italy (Pfahlplätzchen 4) og Zapfhahn (Untere Sandstraße 14) var to av restaurantene jeg besøkte i løpet av uka som både kunne by på koselig stemning og god mat.

    Bamberg

    Bamberg

    Bamberg

    Bamberg

    Inselstadt

    I midten av Bamberg, mellom Regnitz to armer, ligger Inselstadt, øybyen. Hver morgen da jeg gikk gjennom Grüner Markt var de i ferd med å åpne opp bodene med frukt og grønt. En av morgenene møtte jeg på en smårufsete mann som gikk og leste høyt fra ei notatbok. Jeg tenkte han sikkert var en filosof på morgenrunden sin. Så veldig tysk.

    Jeg synes det er fascinerende hvordan de klarer å kombinere det moderne med det gammelmodige. Så tradisjonsbevisst, men samtidig framoverlent. Storslåtte bygninger side om side med emballasjefrie butikker, iskremkafeer og H&M.

    Bamberg

    Bamberg

    Bamberg

    Bamberg

    Tenk at en by kan være så fargerik i slutten av februar!

    En oversikt over de andre byene i Bayern jeg har besøkt og skrevet om finner du her.