Follow:
    Hverdagen

    Uka som var

    Walker Art Gallery

    Det er vanskelig å ikke få søndagsfølelse i denne byen. Kirkeklokkene klinger gjennom hele formiddagen, og gatene er nesten folketomme fram til det er tid for sunday roast. I dag la jeg til enda litt på søndagsfølelsen og gikk innom biblioteket og kunstmuseet etter at jeg var ferdig med dagens arbeidsøkt. Jeg tenkte jeg skulle se på Leonardo da Vinci-utstillingen de har stående nå, men det var ikke kroppen helt med på i dag. I stedet satte jeg meg blant statuene en liten stund og lurte på hva historien bak jenta som gjeter geiter er.

    Nå skal jeg ha noen dager fri før det braker løs igjen med ei intensiv uke med kurs i Tyskland. Det er mid-term break her, og jeg gjør som de innfødte og drar en tur til Wales – til slott og fjell! Bedre planer enn det går det vel ikke an å ha for en liten vinterferie?

    Anyhow (denne ukas favorittord): her kommer et knippe øyeblikk fra uka som var! 

    Krokusene og påskeliljene som spretter fram overalt.

    Pakken som venta på meg da jeg kom hjem fra jobb en dag. Så om ettermiddagene denne uka har jeg spist deilig mørk sjokolade sammen med Call the Midwife og strikketøyet og tenkt litt ekstra på en god venn hjemme.

    Disige morgener som blir til varme ettermiddager, sånne som det går an å spise lunsj ute i.

    Folk som sier “Bless you” når jeg nyser.

    Å komme seg ut av byen. Sitte på en buss og se Liverpool i miniatyr fra den andre siden av elva. Og å komme fram til et sted der fremmede smiler og sier hei på en dag der jeg egentlig hadde mest lyst til å bli under dyna.

    Vanlige hus med navn: Rose Cottage, Ivy Cottage, Stone Cottage. Jeg synes alle burde gi husene sine navn.

    Har dere noen fine øyeblikk å dele fra uka som har vært?

    Ut på tur

    Ei kjærlighetserklæring til York

    Her kommer en liten kjærlighetserklæring til York, eventyrbyen. For den siste helga i januar satte jeg meg på toget, så industribyer og lappeteppeåser rulle forbi vinduene, gikk ut fra togstasjonen og falt pladask. York er som om noen har samlet alt det jeg liker med byer og sagt hjertelig velkommen. Gamle byggverk i alle slags nyanser av brunt, koselige gatenavn, bruddstykker av den slitte muren rundt om, sjokolade og nylaga fudge, små bokhandler og hyggelige mennesker. Mer enn det trenger stort sett ikke jeg for å være lykkelig.

    Det første jeg gjorde da jeg kom var å spise lunsj på Perky Peacock, i et middelaldertårn ved Lendal Bridge. Deretter fant jeg fram til huset jeg skulle bo i, et steinkast utenfor sentrum, parkerte sekken og gikk tilbake til sentrum med York Minster som veiviser, katedralen som stikker opp uansett hvor du står i byen.

    Om kvelden, etter en gylden og varm ettermiddag i hagen rundt Yorkshire Museum, bestemte jeg meg for å gå tilbake i retning stedet jeg bodde og finne et sted å spise på veien. I Gillygate fant jeg Bistro Guy. Guy, som driver stedet, har steinovn i bakgården der han lager surdeigspizza og lokalt øl på fat hver helg. Jeg var den første gjesten der den kvelden, og før det dukket opp noen flere fortalte Guy meg om hvordan han hadde endt opp med å lage pizza, spurte meg om hva jeg gjorde i England og snakket om skiferier i Norge. Så spiste jeg den aller beste pizzaen jeg noensinne har smakt mens jeg leste et gammelt magasin om juleforberedelser i Yorkshire.

    Dagen etter så jeg bakgården fra oppe på bymuren. Kan tenke meg at det er koselig å sitte der en varm sommerkveld.

    Før jeg dro til York sendte jeg ei melding til Jennifer, som jeg har lest bloggen til i flere år, og hørte om hun ville ta en kaffe i løpet av helga. Lørdag tok hun meg med til et mysigt fik med god kaffe og store, snille hunder. Så gikk vi rundt i gatene og Jennifer fortalte meg sånt jeg aldri hadde visst om hun ikke hadde sagt det. Som at elva flommer over og står helt opp til sentrumsgatene innimellom eller at the Shambles, den trange gata med de små butikkene som sies å være inspirasjonen bak Diagon Alley, er så smal på det smaleste at man kan håndhilse fra det ene vinduet til det andre. Også pekte hun ut alle de andre koselige kaféene som vi gikk forbi. Jeg tror man trenger flere år i York for å komme seg gjennom alle.

    Etterpå gikk jeg på kunstmuseet, mest fordi de hadde en utstilling med Quentin Blake sine illustrasjoner til SVK. Barndomsminner!

    Om kveldene glitret York, med funklende lyslenker i gatene og varme, lokkende butikkvinduer.

    Og på dagtid bugnet vinduene over med kaker og andre bakevarer. Søndag huket jeg av enda en koselig kafé på lista. Da var det kakepause på Brew & Brownie.

    Så må jeg ikke glemme bokhandlene! Den første perla jeg kom over var Little Apple, en koselig liten bokhandel som ligger i High Petergate. Eieren satt bak disken, som ei voksen Matilda. Det var nesten ikke plass til henne blant alle hyllene og bøkene. Da jeg sukka over at det ikke finnes mer tid til å lese, sa hun at hun dessverre ikke kunne hjelpe meg med det, men i stedet fant jeg Homegoing i ei av hyllene (som er månedens bok i @enslagsbokklubb) og fikk et “good choice!” på kjøpet.

    En annen liten gullgruve er The Minster Gate Bookshop (bildet), som Jennifer tipsa meg om. De selger en blanding av nye og brukte bøker over fire etasjer, sortert tematisk. Hadde jeg bare hatt mer plass i sekken…

    En annen fin krok fant jeg i andreetasje på Filmore & Union i Low Petergate. Der satt jeg en stund med en skikkelig lunsj og ei kanne te og så på folk som passerte nedenfor. Små mennesker og store hunder.

    Til slutt rusla jeg tilbake mot togstasjonen langs bymuren. På den ene siden er det rett ned uten noe hinder. Da jeg kom var muren stengt på grunn av is og regn så folk ikke skulle falle ned. Da jeg dro måtte jeg nesten holde meg fast noen steder fordi vinddragene som kom der det var hull i muren var så voldsomme. Men så full som sekken min var av sjokolade og bøker hadde jeg bra ballast.

    Yorkshire Moors

    Hverdagen

    Uka som var

    Everton Park, Liverpool

    God søndag! Jeg sitter på kafé med The Sunday Times og en kopp kaffe. Over anlegget spiller de signøynerjazz, og jeg har fremdeles vann i ørene etter svømmeturen i bassenget i formiddag. Jeg hadde helt glemt hvor sliten man blir av å svømme og hvor godt det kjennes i kroppen i etterpå. Da jeg kom ut fra svømmehallen var jeg så varm og god innvendig at da sola skinte ned mellom bygningene på campus, føltes det som tidlig april.

    Februar er en av de beste månedene, spør du meg. Aller mest fordi jeg har bursdag i begynnelsen, men også fordi det som regel er da vinteren er på sitt beste med glitrende snø og dagslys om ettermiddagene. For ikke å glemme fastelavnsboller! I år kan ikke februar skilte med så mye vinter for min del (den lille snøen som kom forrige uke er helt borte igjen nå), men den er så innholdsrik at det blir en god måned likevel. Petter kommer snart på besøk, og i slutten av måneden skal jeg til Tyskland for å delta på kurs ei uke. Skal til og med innom München noen dager!

    Men inntil da er det aller mest hverdager. Jeg tenkte her en dag at jammen er det på tide å pusse støv av listene mine med hverdagsøyeblikk, så i det siste har jeg notert ned sånt som er fint i den lille notatboka jeg bestandig har liggende i sekken. Jeg har lovet meg selv at jeg skal fortsette med det framover også.

    Å streke ut punkter på leselista mi.

    Når storbystresset blir litt for mye å takle, men jeg likevel må ut i det: Da finner jeg bare frem Tove Jansson på Spotify, slår på Trollvinter, også byttes folksomme gater ut med vinterstemning og mummitroll.


    Nye venner. En samtale ute i småregn mens brannalarmen går på jobb, et første møte over ei kanne te og sitronkake på Cuthbert’s Bakehouse.

    De to damene som satt i bilen og synkrondansa til Material Girl mens de venta på grønt lys på lørdag. Da lyset skifta, trådde de inn gassen og vinka mens de kjørte forbi.

    Å se Ringenes Herre-triologien igjen for første gang på sikkert ti år. Jeg feller fremdeles noen tårer i slutten av Atter en konge, bare fordi det er over.

    Hunder på pub.

    Ønsker dere alle en god start på den nye uka!

    Hverdagen

    Pekanpai og silkesand

    Fra vinduet på hybelen min, mellom to høyblokker og bak et tårn, kan jeg så vidt se hvordan byen strekker seg utover. Den ligger lag på lag, små og store bygninger, helt til alt forsvinner som en grå masse i solnedgangen og jeg bare så vidt kan skjelne ut et kirkespir og langt bak der, kanskje et fjell.

    Jeg begynner å kunne veien til universitetet godt nå. Kjenner igjen gatenavn, veit hvor det er raskest å gå og hvor det er hyggeligst å gå. Jeg veit hvor dagligvarebutikkene jeg liker er og hvor jeg kan få god kaffe. Men utenfor den lille sfæren min i sentrum av byen ligger kilometer på kilometer av Liverpool som jeg ikke aner hva har å by på.

    I går tok jeg banen vekk fra den lille sona mi, en halvtimes tid nordover. Den siste tida – etter at jeg strikka ferdig prosjektet jeg hadde med meg hjemmefra – har jeg vært på garnjakt. Til å være et land med så mange sauer er det utrolig hvor vanskelig det er å finne ull. I går tok jakta meg med til en bydel med søndagsfølelse. Få mennesker i gatene, små kaféer med nesten tomme vinduer. I den lille butikken som var målet for turen, Dorlin’s Haberdashery, (haberdashery! ukas favorittord!), hadde de bare akrylgarn. Jeg gikk slukøra til nærmeste bakeri og kjøpte meg et stykke pekanpai som trøst.

    Også fortsatte jeg bare å gå rundt, til jeg plutselig fant sjøen og den mykeste stranda jeg noen gang har gått på. Satt på muren, spiste paibiten min, så på alle hundene som kava rundt i sanden, kjente varmen i ansiktet som påskesola tidlig i april. Det er så herlig det, når ting ikke går helt som planlagt, men dagen kaster seg rundt og duker opp med et uforventa lite eventyr. Liverpool har kanskje ikke så mye garn, men den vet vel å gjøre opp for det.

    Hverdagen, Universitetet

    Nye rutiner

    University of Liverpool

    Jeg tror aldri jeg har vært så fri til å gjøre det jeg vil akkurat når jeg vil som det jeg er nå. Noen av årsakene til det er litt triste – som at det ikke er noen faste lunsjtider på jobb fordi de fleste sitter alene på kontorene sine og spiser, og det er heller ikke noen som spiser middag med meg når jeg kommer hjem. Mens noen er veldig fine – sånn som jobben jeg gjør. Ikke bare lar den meg dra utenlands en lang periode som nå, men mens jeg er her har det ikke så mye å si når eller hvor jeg jobber så lenge jeg gjør det jeg skal.

    Men jeg liker rutiner. Jeg liker å ha en normal arbeidsdag. Jeg liker å ha faste greier å forholde meg til – så kan jeg heller variere innenfor rammene av det. Samtidig er det å flytte langt bort og inn i en ny hverdag en god anledning til å prøve nye saker, finne ut hva som fungerer for meg for at hverdagen skal bli så bra som mulig. Så da gjør jeg det: prøver dem på og ser om de passer. Og nå, etter et par uker her i Liverpool, har jeg funnet noen rutiner å lande i.

    Ei lita skriveøkt hver dag. Hver formiddag tar jeg med meg dataen til en kafé på campus og skriver en liten time. Å tvinge meg selv til å skrive er skikkelig vanskelig innimellom, men det hjelper å sette av ei lita luke med tid hver dag der jeg skrive. En stor kaffekopp er akkurat lenge nok til å komme ordentlig i gang. Når kaffekoppen er tom, rusler jeg tilbake til arbeidsplassen min – da har jeg både fått skrevet noen ord den dagen og brutt litt opp i timene på kontoret.

    Yoga hver tirsdags ettermiddag. Instruktøren er nesten 90 år gammel – med skikkelig bestemoransikt – og har drevet med yoga siden hun var 9. Nå på tirsdag var det ingen andre som dukket opp, så i stedet satt vi i lotusstilling på hver vår matte, og hun fortalte meg om at hun hadde vært oppe sent forrige uke for å se på blodmånen og at hun kunne tenke seg en grad i astronomi. Også fortalte hun meg hvor lurt det er å holde på med yoga om man skal ta pilotsertifikatet og ga meg tips for boligkjøp. Så koselig.

    Ritualet når jeg kommer hjem fra jobb: en kopp te, en klementin, en bit sjokolade og ei bok. Og noen ganger slår jeg ordentlig til og tar med meg boka på kafé.

    Channel 4 News med Jon Snow mens jeg spiser kveldsmat. Alle reporterne har notatblokk i hånda, intervjuene er filmet med bakhodet til den som intervjuer i bildet og alle er på fornavn, og de seneste kveldene har annenhver reportasje handlet om Brexit og snø. Det er som Kveldsnytt, bare hakket mer eksotisk.

     

    Ser dere forresten snøen på bildet? Tenk at bildet i dette innlegget og dette bildet bare er tatt med et par ukers mellomrom! Det er som magi!