Jeg drar opp glidelåsen på jakka mi der jeg står og venter på bussen på en holdeplass på Mortensrud. Morgenen er enda kald, selv om duene allerede er i gang med dagens arbeid og plukker optimistisk på asfalten rundt bena mine. Det er ingen jeg kjenner her, ingen jeg forventer å se. Bare ei dame som går forbi, trillende på ei barnevogn, og en stresset, middelaldrende mann som kommer hastende opp bakken. ”Don’t hurry, be happy,” står det tagget nederst i bakken med store, skjeve bokstaver. Jeg lurer på om han har lagt merke til det.
Så kommer bussen endelig. Et rødt, glinsende trekkspill, men den eneste musikken er brummingen fra motoren og bremsene som hviner lett når den senker farten. Den stopper, dørene folder seg til siden.
– Hei, sier jeg og smiler forsiktig i det jeg går på.
Bussjåføren hever smått et øyenbryn. Han gir meg bare et nikk og et undrende blikk. Jeg legger pliktoppfyllende kortet mitt på automaten og venter på et bip. Det går noen lange sekunder før jeg kan ta noen skritt bakover i bussen, finne ei kald stang å klamre meg til blant alle de andre morgentrøtte ansiktene. Ansikter som ser raskt bort når blikkene våre et øyeblikk møtes.
Vi snegler oss inn i morgenrushet, føyer oss inn i rekken av motorer som nærmest går på tomgang. Foran oss strekker køen seg i en slak bue så langt man kan se. Jeg lengter etter følelsen av skadefryd og fremgang. Den følelsen man får når bussen svinger inn i kollektivfeltet og køen ved siden av bare blir en stripe av farger. Jeg lurer på om de som stirrer tomt ut i luften har kjent på den følelsen, eller om det bare er dette de er vant til. Denne følelsen av at tiden løper fra mens vi står her, gynger i takt med bussen som bremser og girer om og prøver å ikke puste hverandre i nakken.
Bussen stopper, noen gir knappen ved døra et utålmodig dytt så den åpner seg, og passasjerer siger av, slik som lufta siver ut av en ballong. Jeg faller ned i et sete, lener hodet mot seteryggen. Vi svinger inn til sentrum. Jeg tar veska over armen, legger ei hånd på stolryggen og gjør meg klar til å gå av. Den stopper. Jeg går mot framdøren.
– Ha en fin dag, sier jeg med det samme forsiktige smilet i det jeg går av.
Bussjåføren gjør et rykk, som om han blir dratt ut av en annen virkelighet. En verden der bussene er førerløse, der trikkene bare går på skinner. Der menneskene bare er passasjerer, ansiktsløse folk som glir forbi uten å stoppe opp, uten å si hei, uten å si ha det. Der ingen helst vil se eller bli sett. Der alle helst bare vil komme frem.
Og jeg savner Trondheim. Bussjåførene som sender hverandre et slengkyss i det de lirker seg forbi hverandre i veiarbeidskaoset i Dybdahls veg; den mørkhudede bak rattet som med en vennlig latter og med utenlandsk aksent korrigerer tenåringen fra Nordland som sier ”en barn” og strekker frem en femtilapp.
Men det jeg savner mest her er hei og ha det bra.
