Kristine Graneng

Jeg kan ikke tro at det allerede er den siste dagen i oktober. Været ser ut til å ha synkronisert seg med kalenderen, og jeg begynner endelig å få mer kontroll på studiene enn de har på meg – men jeg kan altså ikke tro at det er november i morra, at første eksamen er om under en måned og at det er i underkant av to måneder igjen til jul.

La oss trekke pusten litt igjen og se på den uka som var.

Ukas øyeblikk

❋ kanelsnurr-dagen på Dragvoll: nybakt kanelsnurr som smelter på tunga, en stor kopp kaffe og en ledig krok i kaféen. Det gjør godt en lang studiedag dét!

❋ rengjøringsdama på lesesalen vår som var så oppgitt over at noen hadde kasta papir i restavfallet og ga streng beskjed på en skikkelig trivelig måte om at vi måtte kildesortere. <3

❋ jeg har fått favoritt-teen min på lesesalplassen. Det aller beste er når jeg skal fylle tekoppen og det allerede er varmt vann på vannkokeren.

❋ klementin-sesong-kick-off! Det lukter så herlig av vintersport og snø.

❋ da jeg skulle velge kanal i helga, og jeg snublet over et program om skotsk natur. Med Ewan McGregor som fortellerstemme. Fantastisk.

Ukas gladsak

Jeg er så glad for at jeg rakk å være med på elgjakta. Det gjør så fantastisk godt å kunne bruke lørdagsformiddagen ute, selv når været er så ruskete som det kan få blitt, å bare la tankene ligge igjen hjemme og ta inn alle inntrykkene. Lydene, luktene, alle de små detaljene ute i naturen.

Ukas bra jobba

Semesteroppgave levert! Og dét den aller siste, ikke bare for dette semesteret, men sannsynligvis den aller siste noensinne. (Den ble samtidig kanskje den aller dårligste, selv om jeg fikk til noen kule grafer, så krysser fingrene og tær for at den blir godkjent.)

Ukas kjedelige

Det har vært så mye som har skjedd i det siste at jeg har gått fra å ha alt under kontroll til å snuble i både det ene og det andre. Plutselig står ikke lenger alt jeg skal gjøre i kalenderen, jeg overser viktige e-poster og roter i sånt jeg vanligvis ikke roter i. Så fæl følelse når hverdagen flyter ut, men det er vel bare et tegn på at det kan være greit å ta en pause for å få et overblikk over situasjonen igjen. Blir så godt når det roer seg litt nå!

Ukas musikk

I went too far – Aurora. Ho er så rå.

Uka som kommer

Dette blir nok ei travel uke! Hjem på kommunestyremøte i morra, på konferanse om EU og norsk arbeidsliv på onsdag, og på torsdag bærer det sørover til Sola for landsmøte i Senterungdommen der jeg skal være til søndag. Dessuten er det jo november i morra – det betyr ikke bare at den godtefri måneden min er over (!!), men også at det er skrivemåned! NaNoWriMo! Mer om det senere, enn så lenge får dere lure, enten på hva det er eller på hva prosjektet mitt er (lurer litt på det siste selv enda).

Har dere hatt ei bra/FANTASTISK/kjedelig/trist/grå/fargerik uke?

Lørdag dro jeg ned til midtbyen og hadde god tid, mens det føltes som om alle andre var travle, løp fra butikk til butikk for å handle på salg, sto i kø på Dromedar, kjempet seg over torget.

Jeg tusla bort til det som må være det stilleste stedet i sentrum nå. Og det fineste.

Terra incognita, ukjent land, minnesmerket etter 22. juli. Ble litt slått av hvordan et sted kan være så stille og vakkert og trygt og romme så mange tanker, alt på én gang. Jeg satt der på benken ei stund, så på folk som leste tekstene som er risset inn de hvite steinene og som stoppet opp ved det store vannspeilet med de 77 stjernene og barna som lekte.

Så kom Maria Isabelle. Vi skulle på foredrag.

Med Ingrid Brekke om Angela Merkel. Spennende dame og spennende foredrag!

Da jeg kom hjem igjen, leste jeg en liten snutt, for det kan man jo gjøre en lørdag! Jeg leser denne nå, når jeg har overskudd til det: Banalitetens tyranni av Christian Borch. Om frislippet av markedskreftene og hva det gjør med oss som samfunn. Litt å tenke på.

Så tok jeg på min mest rosa leppestift og stakk ut døra igjen.

Ida og Jørgen hadde invitert på middag. Det var klippfisk-gryte-ett-eller-annet med ovnstekte grønnsaker.

Etter middag åpnet vi ei flaske sør-afrikansk vin Thomas hadde tatt med og konkluderte med at sør-afrikanere må være en del sterkere enn oss, for det måtte fire til for å få skrudd opp korken. Vinen skulle visst passe til geitost – og ikke bare har jeg venner som inviterer på klippfiskmiddag, men de har jammen meg geitost i kjøleskapet også. Det var godt. Og det er godt jeg kjenner folk som kan utvide smakskartet mitt.

I & J hadde laga altfor mye kirsebærlikør til jul, så det fikk vi også smake. Mmm.

Og dette trenger jeg vel ikke si så mye om?

Kort oppsummert: En stykk fin lørdag å ta med seg hjem og krype under dyna med.

I blant føles det som om det er så mye jeg går glipp av. Når oktoberkvelden blir mørk og gatelysene tennes, da sitter jeg inne mens de andre er på vei ut døra i litt for glatte sko og kåper, spretter en boks øl, danser til musikk jeg ikke har fått med meg at finnes.

Jeg ligger på sofaen og leser. Dykker ned i et annet liv mens mitt eget står på vent. Slik føles det.

Men det er jo selvsagt bare tull, den følelsen av at jeg går glipp av det som egentlig burde skje. Sludder. Selv om kroppen gir meg beskjed om at jeg må ta en pause innimellom, så er det jo bare det det er: pauser. Pauser fra dager på lesesalen, lent over artikler jeg synes er så utrolig spennende; små turer i de vakre høstdagene som aldri synes å ta slutt; samtaler over kaffekopper i kantina, i skogen, i et halvmørkt konsertlokale.

Og i dag er nok en dag med sånt jeg ikke går glipp av: langsom morgen med ei bok som også er passe langsom, knotring på tastaturet, et skjerf rundt halsen og kald nesetipp, å treffe ei venninne nede i byen og å treffe enda flere etterpå, å legge seg i rent sengetøy når lørdagen har vart akkurat lenge nok.