Hverdagen - Kristine Graneng

Måneskinn på Olympiaberget

Sommerkvelder i München kan være fine de òg, selv om de blir så fort mørke. Mandag hang månen stor og rund over München, jeg hadde henta Petter på flyplassen, og vi satt på Olympiaberget, spiste kveldsmat og så sola gå ned over stadion. I det den forsvant, stupte svalene over himmelen og gresshoppene satte i gang å synge. Fint.

I går dro vi tilbake til flyplassen igjen, men på banen hjemover ringte pappa og fortalte at de var kommet til München. Så fint å få besøk og så fint å ha litt ferie. I dag skal jeg vise dem byen jeg bor i, og i morgen drar vi videre – til Alpene! Jeg kan nesten ikke vente! Derfor blir det sannsynligvis stille her, men dere kan følge med på Instagram (@kristinegraneng) og Snapchat (kristinegrr). Auf Wiedersehen!

juli 22, 2016

Hverdagen, Tyskland
Affogato og Pride en lørdag i München

Heisann! Håper dere har ei fin helg! Jeg leser og skriver så mye jeg kan, men innimellom ligger jeg i en ball i senga fordi jeg blir så fryktelig sliten. Så svimmel og skjelven og ingenting fungerer. Jeg krysser fingrer og tær for at det går over snart. Enn så lenge tar jeg livet med ro og prøver å ikke stresse meg opp over sånt jeg ikke får gjort noe med.

Men i dag, etter å ha arbeida noen timer, tok jeg meg likevel en tur ut og gjorde dette.

Ida er et skikkelig arbeidsjern for tida (i grunn stort sett bestandig, ved nærmere ettertanke) og bor omtrent på universitetet. Heldigvis har ho litt tid til meg innimellom likevel, for det er ganske fint å kunne gå ut en tur og bli møtt av ei som sitter på ei uteservering i blå kjole og smiler. Jeg bestilte en affogato, som wikipedia forteller at betyr drukna. Ei iskule drukna i espresso altså. Sånt kan man jo like, selv om jeg tror jeg trenger litt tilvenningstid til konseptet – skal man for eksempel spise eller drikke den?

Ida tar en master i arkitektur – eller klipp og lim, som ho selv sier. Om ikke så lenge tegner Ida kanskje ordentlige hus som noen faktisk skal bo i! Det er ganske kult. Jeg fikk være med opp på tegnesalen og se på modellen deres. Så stor og så liten på samme tid. Bare se på de bittesmå trærne!

Etter å ha sittet ute i sola og kjent vinden feie over ansiktet innimellom sa jeg ha det og gikk til den kombinerte elektrobutikken og postkontor for å sende avgårde en pakke. (Hallo! Et frimerke, en adapter og en skjøteledning, takk! Så rart.)

Deretter ned til u-banen som tok meg til Sendlinger Tor og Sendlinger Straße. Det er favorittgata mi i sentrum, kanskje mest fordi det alltid er akkurat passe med folk der og der finner man gummibjørnbutikken og &Other Stories – også favorittbaren min da (Patolli!). Men dit skulle jeg ikke i dag.

I stedet fortsatte jeg videre mot Marienplatz og plutselig var det regnbuefarga flagg overalt. Pride var visst kommet til München.

Jeg snoka litt på partistandene (#politikknerd).

Ida og jeg hadde nettopp snakka om utdrikningslag, også kom jeg over det morsomste utdrikningslaget jeg har sett: Snehvit og de syv dverger på biergarten-turné! Så mye bedre enn menn i mankini.

Glitter og sølvsko! Ah, jeg liker deg München, når du er litt mindre konservativ.
Da jeg hadde vært innom Ludwig Beck en tur (så fint varehus!) dro jeg hjemover med denne posen dinglende i handa:

for noen dager er det veldig lov til å skjemme seg selv bort

og det gjorde jeg med disse tre. Nå skal jeg lage meg en kopp te, ta ansiktsmaske og se en film før jeg legger meg. Så er det tilbake til folkeavstemninger, integrasjonsteori og tysk verbbøyning i morra, forhåpentligvis med en kropp som spiller litt mer på lag!

juli 9, 2016

Hverdagen
Lyden av skrivemaskinstaster og en solnedgang for et øyeblikk siden

God mandagskveld! Bildene her er ikke fra nå. De er fra en kveld i midten av juni, da himmelen var dyp rosa etter regnvær og regnbuen speila seg i døra ut til balkongen. Det føles som et lite øyeblikk siden, samtidig som det føles som om tiden går så sakte akkurat nå. Nå er vi jo allerede et lite stykke ute i juli. Så rart. Jeg håper de fleste av dere har ferie. Jeg lengter i hvert fall desperat, med både kroppen og hodet, men to uker til nå, så skal jeg i hvert fall ta meg i overkant av ei uke fri.

I dag har jeg oppdaget at oppgavene jeg skriver på ikke skal være fullt så lange som jeg trodde. Det føles så godt og så mye mer overkommelig, selv om det betyr at jeg må strukturere om det meste jeg hadde tenkt. Heldigvis er det mest bare ideer i lufta enda og ikke så mange ord på papiret. Da er det ganske greit. Plana fremover, bare for at dere skal føle at det er ekstra godt med ferie hvis dere har det, er å skrive ferdig den ene oppgaven, lage opplegg for den neste til torsdag og presentere på mandag og så en ny runde med det samme for den tredje oppgaven neste onsdag og fredag – og da blir det altså fri ei stund, før jeg må legge ned siste innsats før flyet mitt går hjem!

Likevel er det ikke så dumt å skrive nå. Jeg jobber bare fra åtte til to-tre, for da sier som regel kroppen i fra om at jeg må komme meg hjem, men jeg har oppdaget en app som gjør at jeg kan jobbe supereffektivt i bolker (den heter Block & Flow – anbefales for andre som også sliter med å konsentrere seg om én ting om gangen!). Også hører jeg på filmmusikk til. Akkurat nå Dario Marianelli og musikken til Atonement. Det er noe med lyden av skrivemaskinstaster som gjør at jeg føler meg litt ekstra viktig der jeg sitter og skriver, som om jeg skriver noe som faktisk gir mening (og det håper jeg jo). Hva hører dere på når dere leser eller skriver?

Ogsåå – trommevirvel – har jeg trukket ut hvem som skal få pakke i posten, og det ble Hanne! Så nå skal jeg stikke ut en ettermiddag og finne noen skikkelig godbiter. Håper dere alle får en bra kveld og ei strålende uke, og tusen takk for alle de fine ordene dere legger igjen!

juli 4, 2016

Hverdagen
Kino under stjernehimmelen og lynglimt i det fjerne

I går feira jeg vel gjennomført, pakka mariusgenseren, en croissant og kamera i sekken da det ble kveld og gikk til Olympiaparken. Der hadde gjessene lagt seg for natta, joggerne løp rundt i alle retninger, og jeg skulle se film ute på Kino am Olympiasee. Er ist wieder da, som var sånn passe morsom og ganske skremmende, men det fineste var at himmelen var helt klar, bortsett fra fjernt, fjernt i horisonten bak lerretet, der lynglimt lyste opp skyene som fyrverkeri. Å se film ute i det stjernene begynner å spre seg utover nattehimmelen er noe alle burde prøve.

I natt våkna jeg av at tordenværet hadde nådd helt hit også. Det var noe av det villeste tordenværet jeg har hørt – så vilt at fremdeles hørtes ut som om det regnet og buldret inne på rommet etter at jeg hadde stått opp for å stenge vinduet. Nå har jeg litt søvn å ta igjen.

juni 30, 2016

Hverdagen
Å være bra nok

Heisann! Akkurat nå sitter jeg og legger siste hånd på verket på foredraget mitt til i morra tidlig (les: pugger, pugger, pugger). Jeg gruer meg fremdeles skikkelig. Det er ikke så enkelt å være ganske sjenert og skulle stå foran folk man stort sett ikke kjenner og snakke om noe man ikke er helt overbevist om at man har kontroll på og det på et språk man definitivt ikke helt mestrer. Men i dag fikk jeg en sånn «hallo, Kristine, du er ikke så borte som du innimellom tror!»–beskjed i det foreleseren ga meg karakterene på semesteroppgavene mine, og jeg kunne puste lettet ut over enda noen studiepoeng i boks og attpåtil juble inni meg og smile bredt da jeg gikk ut av klasserommet.

Så nå skal jeg bare klare dette òg.

Riktignok skulle jeg ganske ofte ønske det ikke var nødvendig å få bekreftelse på at det jeg gjør er bra nok – på at jeg er bra nok. At jeg kunne slutte å stille spørsmålstegn ved ting jeg gjør eller lete etter tegn på at det er godkjent. Men nå er det en gang slik jeg er. Selv om jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg faktisk er mer enn bra nok og at jeg jammen meg bør være fornøyd, så er det ikke så enkelt. Er usikkerheten noe man vokser av seg en gang? Våkner man en dag og oppdager at hammen er borte og innenfor lå en selvsikker versjon av seg selv? Tviler. Samtidig tror jeg ikke det bare er negativt å være litt usikker og spørrende. Den som spør får som regel bedre svar. Det handler bare om å lære seg når nok er nok.

Det var i grunn ikke dette jeg skulle skrive her, men slik ble det likevel, og nå skal jeg streke over tanker som er dette egentlig slikt man kan legge ut på nett? og dele det likevel. Samtidig har jeg lyst til å gjøre noe ekstra koselig. Jeg tenkte nemlig jeg kunne sende en av dere en liten Tysklandspakke med noen av favorittgreiene mine her nede. Skriv en kommentar på innlegget og gjerne fortell om noe dere er bra på med det samme, for det synes jeg man må gjøre innimellom. Hvis dere ikke vil, bare legg igjen et lite hei og fortell om noe som gjør dere glad – og husk å legg ved e-postadresse! Trekker en heldig utvalgt til helga!

Klem fra Kristine

juni 28, 2016

Annet, Hverdagen