Kristine Graneng

  • Skolen min

    Jeg kan ikke huske første skoledag, men jeg husker at jeg hadde på meg den knallblå buksa. Og jeg kan ikke huske alle dagene etter det, men jeg husker at vi satt i ring hele klassen og trakk sanger fra en liten boks hver fredag: Stopp den lille kenguru’n, før den hopper igjen. At Anne Grethe ga meg oppgaver så jeg kunne lære gangetabellen, selv om vi egentlig ikke skulle det helt enda. Hvordan vi vendte på alle steinene i fjæra for å se om det var tanglopper og krabber under. Og jeg husker da Siw Tonje kjørte meg hjem den gangen kalven min døde og jeg helst bare ville sitte igjen etter skolen og ikke dra hjem.

    Det gjør meg ganske trist at ingen flere av ungene hjemme får lov til å gå på den samme skolen som jeg gikk på. Der alle visste når de andre i klassen hadde bursdag og alle lærerne hadde tid.

    For vips! så er det bestemt. Med ei håndsopprekning og et slag med ei ordførerklubbe.

    Skolen min skal ikke finnes lenger.

    Translation:
    I went to school in my home village; a school were the teachers always had time for you and you knew all the other pupils. Yesterday, the politicians at home decided that the children growing up in my village won’t have the same opportunity any longer. Sad.

  • Om rosa trær og om blogging

    Det er så fint å gå ute i gatene nå og se hvordan alt forandrer seg fra dag til dag. Det er hele tiden noe som er nytt; gresset har blitt litt grønnere, et tre har omsider fått blader. På mandag var jeg ute og jogget (med verden i en eneste stor tåke; ikke fordi jeg springer så fort, men fordi jeg stort sett verken har briller eller linser på når jeg jogger). Jeg rundet et hjørne, og så: BAM! ROSA! En hel allé med rosa trær. Elsker våren! <3

    I dag har jeg seminar fra halv ni (tror det er det tidligste de begynner med noe som helst på universitetet her – tyskerne er visst ingen morgenmennesker!), og etter det skal jeg kaste meg over pensum for neste uke og begynne å planlegge semesteroppgaver. Det er liksom litt enklere å være på forskudd når alternativet er å sitte innesperra på et bibliotek når sommeren virkelig kommer.

    Men det er kanskje ikke så spennende å høre om (eller hva vet jeg?), så her kommer ei liste om blogging i stedet.

    Når startet du å blogge?
    I 10. klasse, kanskje? Det eldste innlegget mitt her er fra 2008, i hvert fall. Da jeg nettopp hadde starta på videregående og var helt oppslukt av Twilight. Men har pusla med nettsider og sånt stort sett siden jeg oppdaga hva internett var.

    Hva er det beste med å blogge?
    Å ha et sted der jeg kan leke meg med ord og bilder!

    Hva er det verste med å blogge?
    Når jeg så gjerne vil gjøre noe kreativt, men det bare blir helt håpløst og jeg føler meg teit og dum. Også er jeg redd for å skrive noe som noen kan oppfatte på en måte som jeg ikke kan stå inne for. Det er jo fint å kunne dele det jeg gjør her med andre, men det kan være vanskelig å være helt innforstått med hva det faktisk innebærer bestandig.

    Hvilke innlegg liker du best å skrive?
    Aller best liker jeg å skrive om tema som engasjerer meg, enten det er smått eller stort. Jeg synes det er så fint å kunne dele følelser og opplevelser, særlig når det meste jeg ellers skriver er så faglig. Og jeg liker så godt hele skriveprosessen; når man virkelig finner flyten, og det å bruke lang tid på å lete etter de rette ordene. Jeg synes også det er gøy å kunne dele sånt som ikke er fullt så personlig: bøker jeg har lest som jeg synes andre også bør lese, landskap som tar pusten fra meg, små ting som gjør hverdagene ekstra fine.

    Og favorittinnleggene dine er?
    Jeg sovner til lyden av bølgene og våkner til lyden av jagerfly
    Å kjenne på hvor man kommer fra
    Det jeg savner mest her er hei og ha det

    Hvilke blogger liker du best å lese?
    Blogger som gir meg lyst til å klappe igjen dataskjermen og finne på ting. Favorittene mine finner dere her.

    Hva tenker du om bloggen din fremover? Er det noe du vil fortsette med lenge?
    Jeg tenker at så lenge jeg synes det er gøy og det ikke tar tid fra andre, viktigere ting, så fortsetter jeg! Akkurat nå synes jeg det er kjempefint å kunne dele alle inntrykkene og opplevelsene mine her i München på bloggen og forhåpentligvis inspirere noen andre til å ta tak i det de har lyst til å gjøre, enten det er å dra på utveksling eller hva som helst annet!

    Er det å ha mange lesere viktig for deg?
    Det kommer helt an på. Det er ikke så farlig for meg hvor mange som leser om hva jeg gjorde forrige mandag, men hvis jeg har et budskap å formidle, så vil jeg jo selvsagt at så mange som mulig skal lese. Det jeg uansett setter aller mest pris på ved at jeg har lesere, er å høre andre sine synspunkter på det jeg skriver om, enten det bare er hverdagslige ting, bøker og sånt eller større temaer – så legg gjerne igjen en liten kommentar! :) Kanskje kan dere fortelle meg hva dere synes det er mest interessant å lese og se her også?

    Liste fra Karen Anna med noen endringer.

    ,

  • Suvenirer fra Rothenburg

    Etter at jeg flytta ut i vinter og innså hvor mye saker jeg har, så kjenner jeg at jeg bare har mindre og mindre lyst til å kjøpe ting. Står jeg med noe i handa i butikken, så tenker jeg på dagen jeg skal tilbake til Norge igjen og forestiller meg hvordan jeg må kjempe meg ned til u-banen med to kofferter, en ryggsekk på magen og to på ryggen. Og da legger jeg det heller fra meg.

    Men i Rothenburg er det nesten umulig å la være, med alle mulig slags små søte ting i butikkvinduene: julepynt, harer, teserviser, bamser. Og søte små ting får man jo alltids plass til i kofferten hjem. Så da kom jeg tilbake til München med to papirposer. La oss ta en titt på hva som var inni!

    La det bli jul snart, for da skal jeg henge opp denne karen! Jeg fant denne nissen innimellom alle de glitrende englene, snømennene og nøtteknekkerne og visste med en gang at han måtte bli med hjem. Klærne hans henger på gulltråd fra badekaret – synes den er så morsom! (Jeg var innom tanken på at noen kunne få denne som julegave, men så eh, NEI!)

    Jeg klarte å stå over fristelsen til å kjøpe all slags myke gode bamser og endte opp med denne karen i stedet. En pilotbamse som skal hjelpe meg med å holde styr på nøklene. Det fineste er at jeg har en nesten lik bamse hjemme (bare myyk), som jeg fikk fra slekta i amerika da jeg var lita. Så da er det én bamse som venter på meg hjemme og én som er med meg hver gang jeg går ut døra her.

    Translation: Two souvenirs from Rothenburg: a bathing santa and a pilot teddy.

     

    ,

  • Væroptimisme

    I dag danser jeg rundt på kjøkkenet til Daniel Kvammen og The Supremes mens jeg skjærer eplebåter og koker tevann. Plana for dagen er å snekre sammen ei passe skremmende og spennende timeplan for semesteret, få lunsjbesøk av Ida og endelig immatrikuleres på universitetet, for det var visst i dag og ikke på mandag.

    Og siden det er torsdag, så har jeg rota litt rundt i arkivet og funnet en snutt jeg skrev fra da jeg var trønder i Oslo i fjor sommer.

    ”Uheldig med været i dag,” kommenterer en forbipasserende jogger oppgitt. Det er 15 grader og grått og jeg sitter på en benk ved Akerselva med Muramaki i fanget, en varm kanelbolle ved siden av meg og nyter hvor godt det er å kunne være ute en lørdag i juni.
    Han jogger videre. Jeg har nettopp kneppet opp de øverste knappene på ytterjakka mi og løsnet på skjerfet.

    Livet som væroptimist er hardt i hovedstaden – en by full av værpessimister.
    ”Hvor blir det av sommeren?” spør de i tjue grader pluss og strålende sol, med solbriller på nesen, dressjakka over armen, spisende på en is.
    ”Aah, så herlig!” sier en forvillet trønder og nyter sommeren i frykt for at den kan forsvinne når som helst.

    Det er en herlig forandring å kunne titte ut vinduet eller ta noen skritt ut ytterdøra for å kjenne på været og kunne være sikker på hva jeg skal ta på meg i dag. Det er ganske ok å kunne sjekke yr.no, se gult og kunne legge igjen paraplyen hjemme.

    ”Hvor blir det av sommeren?” spør en trønder, nå på hjemmebane, og oppdaterer yr.no en gang i halvtimen på leit etter forandring i værvarselet. ”Nå kommer den,” er konklusjonen når gradestokken tipper ti grader og sola titter forsiktig frem fra bak en regnværssky. ”Nå kommer den!” gjentar trønderen og ligger allerede langstrakt ute på plena i hagen.

    Mer fra Oslo-sommeren:
    Det jeg savner mest her er hei og ha det

    Translation: A piece I wrote on the differences between how one sees the weather in Oslo compared to Trøndelag, the part of Norway I come from.

    ,

  • Fernweh

    Forrige uke snubla jeg over et magasin på nett og trykka det hjem.

    Fernweh. Som er et av de fineste ordene jeg vet om på tysk – lengten etter å reise ut, ut. Og det viste seg å være det helt perfekte magasinet å bla i til en sen frokost, når gårsdagens eventyr enda sitter igjen i kroppen (sju timer frem og tilbake med tog til et helt magisk sted; mer om det senere). Det er på tysk, da, men det passer jo helt utmerket for ei som holder på å lære seg tysk. Og når hodet ikke er helt med på den leken, så er det helt ok å bare se på bildene, drømme seg bort og planlegge hvor man skal ta veien neste gang. Her finner dere det.

    Jeg synes forresten det er så langt mellom de bra bladene. Før i vinter kjøpte jeg et nummer av Elle (mest fordi det var et intervju med Niklas Dyrhaug – han er jo så kul), og jeg ble så skuffa, for jeg følte meg liksom helt tom innvendig etterpå. Vil jo ikke føle det sånn etter å ha lest; vil være full av pågangsmot og motivasjon og kribling i magen! Hva leser dere når dere vil lese noe fint som inspirerer?

    Translation: Reading Fernweh (from here) at breakfast and planning my next adventures! Which magazines do you read to find inspiration?

    ,