Kristine Graneng

  • 22. juli

    Kristine Graneng

    Vi står nede ved Marienplatz i sentrum, pappa, Oda Margrete, Dagfinn og jeg, etter å ha gått rundt i München hele dagen. Klokka er ikke mer enn seks, men jeg er sliten i hele kroppen og har en del å gjøre før vi skal dra videre morgenen etter, så jeg gir dem en klem hver med beskjed om at de bare må ringe om det er noe: om de ikke finner ut av kollektivtrafikken eller om det er fullt på alle restaurantene. Så tusler jeg ned på u-banen, drar hjem.

    På veien oppover gata til hybelen suser en politibil forbi. Blålysene blinkende, sirenene skjærende i ørene, men jeg tenker ikke så mye over det. Man blir vant. Det er jo slik det er å bo i en millionby. Alltid noe som skjer, alltid noen som trenger hjelp, uten at jeg veit noe om det eller egentlig behøver bry meg.

    Hjemme hiver jeg klærne i vaskemaskina, sjekker telefonen. ”Går det bra med deg?” spør ei venninne på Snapchat med en flyplass i bakgrunnen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Svarer at alt bare er bra, håper ho får en fin tur hjem fra ferie.

    Så sjekker jeg nyhetene. Masseskyting i München.

    Ikke nå igjen, tenker jeg. Ikke her. Det stikker i magen. Pusten blir tyngre. Facebook blinker rødt, spør om de jeg kjenner her er trygge, og jeg kjenner jeg puster litt lettere for hvert ja. Samtidig veit jeg at pappa og de er langt unna kjøpesenteret der det skytes. De sitter på en restaurant og spiser kilometervis unna der det er farlig. Jeg sender meldinger og sier det går greit med oss, prøver å oppdatere nyhetene, få vite hva som skjer, men Süddeutsche er nede og de norske avisene kan ikke fortelle meg mer enn jeg allerede veit, så jeg går på kjøkkenet og henter meg et glass vann.

    Ei av de jeg bor med kommer inn. ”De sier at det blir skutt nede ved Stachus,” forteller hun. Nede i sentrum. Klumpen i magen vokser. ”Politiet har bedt folk om å holde seg inne.” Jeg går tilbake på rommet mitt, skjelver lett på hendene mens jeg ringer pappa. Det ringer. Opptatt. Ringer Dagfinn. Opptatt. Ringer til jeg kommer gjennom, og de forteller meg at de er på restauranten fremdeles, at dørene er låst, at folk rømte i panikk inn fordi de hørte skudd ute på gata.

    Jeg blir sittende på senga med dataen i fanget, søker opp tyske aviser, oppdaterer politiet i München sin twitter, men ingen kan egentlig fortelle meg hva som skjer. Det skal visstnok være tre menn med automatvåpen, sier de. Det skal ha blitt skutt ved Isartor, sier de, nok et sted i sentrum. Politiet sier bare at man må holde seg inne og ikke legge ut bilder av aksjonerende politimenn fordi det kan hjelpe gjerningsmennene. Ute vokser sirenekoret. Jeg innbiller meg at hvis man titter ut vinduet er det gule lyset fra byen blitt blått, men jeg blir sittende å se på dataskjermen, trykke oppdater, se for meg bilder av hva som skjer ettersom nye rykter kommer til.

    Minnene og følelsene fra 22. juli 2011 er ikke langt unna. Særlig den 22. juli fem år etter, når feeden på facebook er fylt med sterke ord, roser og hjertesukk, avisene er fylt med rapporter fra minnemarkeringer, med minneord og intervjuer med overlevende. Følelsen av å ikke forstå hva som skjer, av at alt er så langt unna men likevel så nært ulmer i brystet. Det er så uforståelig.

    Jeg henger opp klesvasken for å ha noe å gjøre, ringer Petter som forteller meg at det kommer til å gå bra, ringer mamma og sier at det går bra. Og det gjør det. For de jeg kjenner i det minste. Pappa ringer og sier at de har det bra. De er tilbake på hotellet, og de kan endelig legge seg. Det gjør jeg òg. Men fremdeles til lyden av sirener og kretsende helikoptre; fremdeles i uvisshet om hva som har skjedd, men i visshet om at for mange går det ikke bra. Mange har mistet noen. Mange må leve med den angsten jeg bare har kjent en brøkdel av.

    Vær så snill. Nok nå.

    ,

  • Hohensalzburg og Sachertorte

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ida og jeg hadde snakket om at vi måtte ta oss en tur til Salzburg siden Ida kom nedover i april, eller kanskje var det enda før det, men onsdag forrige uke gjorde vi det i hvert fall. Satte oss på toget til Salzburg med Petter (som var så gira på å dra til Østerrike) og Jørgen (som var så gira på å smake original sachertorte).

    Første stopp var Mirabellgarten, som hadde blitt litt grønnere siden sist, men hesten sto fremdeles og steila i midten og middelalderfestningen lå fremdeles og skua utover byen. Opp dit hadde vi tenkt oss, til Hohensalzburg altså. Vi gikk gjennom byen, gjennom de smale gatene, rundt de voldsomme kirkene, til lyden av skvaldrende turister og ei dame som sto ved kirkeveggen og sang Pie Jesu. På vei opp hadde vi en rastepause for ikke å skrumpe helt inn i varmen. I bakken opp mot festningen ligger Stieglkeller, et stort spisested med terrasse med utsikt over byen. Der ble vi ei stund, spiste knödel, drakk øl og tok livet med ro. (Noen er forresten flinkere til å se blide ut på bilder, men vi hadde det veldig bra alle sammen, lover!)

    Det siste stykket opp til Hohensalzburg festning var heldigvis ikke så langt som jeg husket. Det var heldigvis ikke så mange folk der heller (med nesten én million besøkende i året er Hohensalzburg den mest besøkte severdigheten i Østerrike utenom Wien), eller kanskje var det bare fordi festningen var så stor at jeg ikke merket det noe særlig. Vi gikk gjennom festningen, gjennom museet med lange historietavler, rustninger og soldater og skumle torturinstrumenter, og så klatret vi opp i det høyeste tårnet for å speide utover landskapet: fjell, fjell, fjell, festningsverk og Salzburg. Og enda flere fjell.

    Vi tok banen ned igjen – turen var over på et lite blunk, og vel nede i byen igjen var det altså sachertorte, ei sjokoladekake med lag med sjokoladekrem og syltetøy, som sto igjen på lista over sånt vi måtte gjøre. Jørgen hadde gjort grundig research, og vi gikk til Café Sacher som hadde kake som visstnok helt sikkert skulle være den originale. Med kvalitetsstempel i mørk sjokolade. God var den i hvert fall.

    Toget gikk hver time tilbake til München, og siden ingen egentlig hadde noen planer dagen etter, hoppet vi over det første og fant en uteservering i stedet. Sånne dager er så fine – når de liksom kan bli til underveis, uten at det er en timeplan som forteller hvor du skal være og hva du skal gjøre. Og når vi så kom oss på toget, var det så fint å ha ei skulder å hvile på mens ble fjellene mindre og mindre i horisonten til de helt forsvant, luftballonger dukket opp på himmelen og maisfeltene og kornåkrene sakte men sikkert måtte gjøre rom for München igjen.

    Fra Salzburg-turen i mars:
    Salzburg, del I
    Salzburg, del II

  • Tankevekkere på en søndag

    Natt til fredag våknet jeg, sjekket klokka på telefonen og endte med å scrolle gjennom facebook-feeden, for så å bli vekt av vekkerklokka om morgenen og lure på om det var sant det jeg hadde sett eller om det bare var en drøm. Enda et terror-angrep? Enda flere døde? Men jo, det var det. Så sant, selv om jeg skulle ønske det ikke var det. I går morges våknet jeg igjen og skjønte ikke så mye da heller. Det føles litt som om verden rakner i sømmene og som om frynsene bare kommer nærmere og nærmere.

    Det er så vanskelig å vite hva man skal si når sånt skjer – i hvert fall å vite hva man skal gjøre. Det handler kanskje aller mest om å prøve å forstå, prøve å bli enda flinkere til å ta vare på hverandre.

    Det er mye som kunne vært skrevet, men akkurat nå lar jeg det bli med dette (tror jeg har begynnende senebetennelse etter altfor mange timer med oppgaveskriving, så kanskje best å la tastaturet få litt fred) og deler noen lenker med dere i stedet.

    Meldingene fra Utøya
    På fredag gråt jeg noen tårer på biblioteket igjen, fordi jeg leste denne artikkelen hos Aftenposten: Meldingene fra Utøya. Så utrolig sterk sak, om meldinger som ble sendt både fra dem som overlevde og dem som aldri kom hjem.  Det er så vanskelig å forstå hva som skjer, men samtidig er det så viktig å i det minste få et lite innblikk i hvordan man føler seg som menneske når man opplever terror. Uansett om det er i Norge, i Frankrike, i Tyrkia, i Syria eller hvor som helst eller i verden. Det handler om mennesker.

    Tyrkia og kuppforsøket
    Jeg kan altfor lite om Tyrkia til å forstå hva som skjer der, men heldigvis går det an å bli litt klokere. Jeg synes mange av de norske avisene, i hvert fall det jeg har lest, bærer preg av at det ikke er så mange andre heller som skjønner hva som skjer, men her er noen lenker som kanskje kan være litt til hjelp. The Guardian har en sak som oppsummerer kuppforsøket  og her er en kort film om Tyrkias historie med tidligere statskupp. Tips gjerne hvis dere veit om noe bra lesestoff!

    Og så over til noe av det mer trivelige i verden, for det er heldigvis mye av det òg.

    SnapKollektivet
    SnapKollektivet er et prosjekt på Snapchat med elleve jenter med ulik bakgrunn som man får følge med i hverdagen. Målet er å skape et mer tolerant og åpent samfunn ved å snakke ærlig om sånt som kan være vanskelig. Denne ukas tema er for eksempel kropp. Dere finner dem på snapchat som «snapkollektivet» og også på facebook her.

    Torstein Lerhol i Sommer på P2
    Torstein er et av de mest inspirerende menneskene jeg kjenner. Han trosser alt av utfordringer og er fantastisk til å se løsninger der andre ser problemer. For ei lita stund sida var han gjest i Sommer på P2 og her kan dere høre det i reprise. 

    Sheep view
    Og så noe som bør få alle saue-entusiaster til å trekke på smilebåndet: Færøyane let sauen gjera jobben til Google Street View. Så utrolig fantastisk! Elsker sauer!

    ,

  • 7 tips til bedre mobilbilder

    Det er så fint når høsten kommer å ha noe å se tilbake på. Landskap i vakre solnedganger, et morgenbad, glimt fra en storbyferie. Og det fine er jo, at det er så enkelt nå, når du kan ha kameraet med i lomma. Bare knipse i vei og se at bildene legger seg i ei stripe på mobilen. Og så enkelt å ta bildene frem igjen, enten man skal legge dem ut på instagram, ha lysbildefremvisning for slekt og venner eller bare spare dem til en dag man vil mimre.

    Det er dessuten ikke så mye som skal til før bildene på mobilen blir ekstra bra, og derfor tenkte jeg at jeg kunne dele noen av mine tips – ganske grunnleggende, men det kan ha så mye å si for resultatet! Jeg tar mobilbildene mine med iPhone, og som oftest både fotograferer jeg og redigerer i appen VCSO (selv om den har blitt helt håpløs etter at den ble oppdatert nå nylig). Dere finner meg på Instagram som @kristinegraneng.

    Kristine Graneng

    1. Se hvordan lyset faller
    Det viktigste man har når man skal ta et bilde er lyset. Derfor er også det viktigste man må gjøre når man vil ta et godt bilde å se hvordan lyset faller – spesielt hvis man skal ta bilder av mennesker. Sollys kan lage temmelig slitsomme skygger i ansiktene på folk. Ta heller bilder i motlys – eller aller best, når sola er i ferd med å gå ned og lyset er sånn gyldent, mykt.

    2. Ta styring over lyset
    Noe av det mest trøblete med å ta bilder med mobilen er at man ikke har like god kontroll på hvor mye lys man slipper inn. I VCSO, og sikkert en del andre kamera-apper, kan man i hvert fall styre eksponeringa, altså hvor mye lys man slipper inn, til en viss grad og det er supert for å sørge for at det man har lyst til å ha fokus på i bildet enten blir lyst nok eller mørkt nok. Er det mye lys, er det fort gjort at forgrunnen og motivet blir altfor mørkt hvis mobilen får bestemme – da gjelder det å ta litt styring.

    Kristine Graneng

    Eksempel på bilde som kunne blitt veldig mørkt hvis eksponeringa var stilt inn etter himmelen og ikke forgrunnen.

    3. Bruk linjene til å plassere motivet
    De fleste av oss liker å se på noe som er ryddig. Og da mener jeg ikke sånn «har flyttet rundt på alle møblene, kjøpt blomster og plassert ting liksom-tilfeldig i bakgrunnen»-ryddig, men ryddig som i ryddig komposisjon. Først og fremst handler det om å se linjene i bildet. Stort sett er det jo også faktisk linjer i kamera-appen òg (hvis de ikke er der, må du finne ut hvordan du kan skru dem på). Da er det veldig greit! En tommelfingerregel er å plassere hovedmotivet enten i midten eller i et av skjæringspunktene (der linjene treffer hverandre), sånn som her:

    Kristine Graneng

    Her er motivet plassert i skjæringspunktet nede til venstre.

    4. Rette horisonter og mye luft
    Og når vi først er inne på linjene – horisonter bør aller helst bør være rette. Det er så ofte jeg kommer over bilder som kunne vært utrolig fine men nesten får litt kløe av at horisonten ligger på skrå. Det er så fort gjort å rette på ved å snu litt på bildet hvis man først har tatt et som ikke er heilt beint.

    Samtidig synes jeg også det er fint når det er mye luft i bildet – heller litt mer himmel enn for lite!

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    5. Bevegelse inn mot midten
    Noe annet jeg synes har mye å si, er om motivet er på vei inn eller ut av bildet. Hvis du tar bilde av et menneske, kan det se bedre ut hvis han eller hun vender seg inn mot midten i stedet for ut av bildet.

    (Når punkt 3, 4 og 5 er sagt – det er selvsagt veldig lov til å leke seg med komposisjon og linjer også, men hvis man først behersker grunnprinsippene, blir det veldig mye enklere å se hva som blir bra!)

    6. Flytt på deg
    Står det en irriterende stolpe i veien? Er ikke landskapet fullt så fantastisk som du kan tenke deg? Ofte handler det bare om å flytte på seg – et nytt perspektiv kan gjøre veldig mye med et bilde. Samtidig er det ikke alltid så lett å se hva du får med på bildet ved første øyekast, så det kan være lurt å ta en ekstra titt på bildet for å se hva du har lyst til å ha med og ikke (skriver meg dette bak øret selv også).

    7. Øv, øv, øv
    Det som kanskje er aller finest med mobilen, i tillegg til at den er så lett tilgjengelig, er at det er veldig fort gjort å slette et bilde og ta et nytt. I fotografering som ved det aller meste annet her i verden er det øvelse som skal til for å bli god – hvorfor ikke bruke sommeren til å trene litt ekstra og prøve ut nye ting? Det aller mest verdifulle man øver på når man tar bilder, synes jeg dessuten er det å lære seg å se ting rundt seg på en ny måte. Det er så mye fint der ute som er verdt å få med seg, uansett om man fanger det på film eller ikke.

    Har dere noen smarte tips når dere tar mobilbilder? Hvilke apper bruker dere? Hvilket bilde er dere mest fornøyd med? Del gjerne i kommentarfeltet!

    ,

  • Å være bra nok

    Kristine Graneng

    Heisann! Akkurat nå sitter jeg og legger siste hånd på verket på foredraget mitt til i morra tidlig (les: pugger, pugger, pugger). Jeg gruer meg fremdeles skikkelig. Det er ikke så enkelt å være ganske sjenert og skulle stå foran folk man stort sett ikke kjenner og snakke om noe man ikke er helt overbevist om at man har kontroll på og det på et språk man definitivt ikke helt mestrer. Men i dag fikk jeg en sånn «hallo, Kristine, du er ikke så borte som du innimellom tror!»–beskjed i det foreleseren ga meg karakterene på semesteroppgavene mine, og jeg kunne puste lettet ut over enda noen studiepoeng i boks og attpåtil juble inni meg og smile bredt da jeg gikk ut av klasserommet.

    Så nå skal jeg bare klare dette òg.

    Riktignok skulle jeg ganske ofte ønske det ikke var nødvendig å få bekreftelse på at det jeg gjør er bra nok – på at jeg er bra nok. At jeg kunne slutte å stille spørsmålstegn ved ting jeg gjør eller lete etter tegn på at det er godkjent. Men nå er det en gang slik jeg er. Selv om jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg faktisk er mer enn bra nok og at jeg jammen meg bør være fornøyd, så er det ikke så enkelt. Er usikkerheten noe man vokser av seg en gang? Våkner man en dag og oppdager at hammen er borte og innenfor lå en selvsikker versjon av seg selv? Tviler. Samtidig tror jeg ikke det bare er negativt å være litt usikker og spørrende. Den som spør får som regel bedre svar. Det handler bare om å lære seg når nok er nok.

    Det var i grunn ikke dette jeg skulle skrive her, men slik ble det likevel, og nå skal jeg streke over tanker som er dette egentlig slikt man kan legge ut på nett? og dele det likevel. Samtidig har jeg lyst til å gjøre noe ekstra koselig. Jeg tenkte nemlig jeg kunne sende en av dere en liten Tysklandspakke med noen av favorittgreiene mine her nede. Skriv en kommentar på innlegget og gjerne fortell om noe dere er bra på med det samme, for det synes jeg man må gjøre innimellom. Hvis dere ikke vil, bare legg igjen et lite hei og fortell om noe som gjør dere glad – og husk å legg ved e-postadresse! Trekker en heldig utvalgt til helga!

    Klem fra Kristine

    ,