• Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Anders og Emil plukka meg opp på brygga vår en kveld da jeg var hjemme. Vinden var kald, Emil skar grimaser der han satt fremst i båten som slo mot bølgene og sendte saltvann over ripa, mens Anders satt bak rattet og styrte stødig. Så lå vi og duppa ute blant øyene og sendte fiskesnørene ned i havdypet, men fant fort ut at det ikke helt var dagen for fisk og gikk i land på Tranøya i stedet.

    Tranøya er ei lita øy ikke så langt unna oss med et gammelt småbruk der det bortsett fra da det ble brukt til Farmen for noen år siden ikke er så mange andre fastboende enn fugler. Så rart å tenke på at noen har bygd seg et hus der ute, men så fint òg. Vi klatra opp på toppen med utsikt til Vallersund, hjem til Lysøysundet og utover havet, spiste en sjokoladebit og snakka om sånt som har skjedd sida sist, om fremtida, om fiskeoppdrett og om hvor heldig man er som kan bo her.

    Så fint å kunne henge sånn på en lørdagskveld. På ei øy midt ute i havgapet liksom.

    Translation:
    Anders and Emil picked me up at our dock when I was home, then we went to a tiny island nearby.  Probably one of the best places to hang out a Saturday night!


  • Kristine Graneng

    08.00
    Forrige lørdag sto jeg opp og labba inn på kjøkkenet for å lage meg en kopp te. Denne altså, BB Detox fra Kusmi. Perfekt for en lørdagsmorgen om våren.

    Kristine Graneng

    09.00
    Tid for frokost. Trenger ikke smoothie bowl og chiafrø når man har eplemos og rista brød. Jeg spiste sikkert fem brødskiver mens pappa lo av en kattevideo tvers over bordet.

    Kristine Graneng

    12.00
    Etter å ha sett en episode av Skam og tatt livet med ro ei stund, tok jeg på meg åttitallsstrikkagenseren og støvlene og gikk ut i blomsterbedet. Er det noe jeg ikke har, så er det grønne fingre, så det ble litt svinn. Heldigvis forsvant også mesteparten av skvallerkålen og løvetannen.

    Kristine Graneng

    Det ble fint likevel! Glemte å ta før-bilde, men slik så det i hvert fall ut etterpå: lysende tulipaner langs husveggen!

    Kristine Graneng

    13.00
    Sola dukka opp ei lita stund, og jeg las noen kapitler i ei bok som matcha. Saabye Christensen, altså! Gleder meg til å hjem og lese videre i denne når det blir høst.

    Kristine Graneng

    14.00
    Stor lillesøster og lita storesøster i speilet i gangen. Så godt å se igjen Oda Margrete, som liksom bare blir smartere og tøffere for hver gang vi treffes. Her er forresten åttitallsgenseren min. I svart-hvitt, for ikke å være skyld i noe epilepsianfall.

    Kristine Graneng

    Vi dro over tunet på lørdagsgrøt hos bestemor og bestefar sammen med tante og familien. Den ble servert i en sikkert hundre år gammel bolle med spekemat til. En av de fineste tradisjonene som finnes, spør du meg!

    Kristine Graneng

    16.00
    Fant fotobøkene mine da jeg rydda på rommet. Denne er fra 2014, da lillesøster ble konfirmert og jeg hadde på bunad for første (og foreløpig siste) gang. Må finne meg en anledning til å trosse angsten for flekker på skjorteermene og bruke den igjen snart.

    Kristine Graneng

    18.00
    Jeg satt og dingla med føttene på brygga mens jeg venta på å bli plukka opp av Anders og Emil som hadde invitert på båttur. Føltes som sommerferie, bortsett fra at det sikkert bare var 8 grader.

    (Resten av turen skal dere få i et annet innlegg, for det var så fantastisk fint.)

    Kristine Graneng

    20.00
    Så kom jeg hjem, la fra meg redningsvesten og våte sokker og dro til naboene for å se Eurovision og spise taco. Det var den lørdagen.

    Translation:
    Last Saturday from 08.00 to 20.00. Breakfast with my dad, digging out the tulips in the bed, reading the most yellow book I own out in the sun, hanging with my (tall) little sister, porridge at my grandparent’s and a boat trip.


  • Om bare noen timer sitter jeg på et fly hjemover med vinterklærne i bagasjen. En liten midt-i-utvekslingssemesteret-pause. De siste to og en halv månedene har gått så fort, men München har på en måte begynt å føles litt som et hjem det også. Med egne rutiner og vaner; bussturen til universitetet, bibliotekaren som gir meg leseplasskortet og sier «bitte» og jeg som svarer med et «danke» og finner et sted å sitte innenfor rekkevidden til det trådløse nettet, mozzarella og bayersk melk i handlekorga på butikken, «Hei! Skal noen i kantina i dag?» i facebook-chatten med gjengen fra språkkurset, å møtes under det store skiltet på sentralbanestasjonen for å dra på oppdagelsesferd i Bayern.

    Men nå skal jeg altså hjem til Trøndelag før den siste München-etappen. Jeg skal gå i teateret, jeg skal gi ordentlig norske klemmer. Jeg skal gå tur ute om natta hvis jeg vil, spise frokost lenge, og ikke minst feire 17. mai (som helst sikkert blir strålende uansett vær, for jeg skal ha være sammen med verdens fineste gutt og har dessuten hørt rykter om at Diplom-is har kommet med lakrisis)!

    Midt oppi sommerfugler i magen og hoppe rundt fordi jeg gleder meg–stemningen, så har jeg ikke glemt at det er torsdag i dag, og jeg har rota litt rundt i arkivet igjen. Hva passer vel ikke bedre enn noen nasjonalromantiske kyr beitende på svabergene hjemme en varm julikveld?

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Translation:
    I’m going home today! Just for some days, but I’m really looking forward to long-lasting, intense hugs, reading Norwegian literature, taking a walk in the middle of the night if I want to and to celebrate our national day next Tuesday.

    And since it’s Throwback Thursday today, I thought sharing these snaps of grazing cows at our farm would be a good idea – can’t wait to see this scenery again!


  • Juli 2014. Det var blå himmel og en bris som fikk sjøen til å kruse seg. Bestefar og bestemor spurte om vi ville bli med på seiltur, lillesøster Oda Margrete og jeg. Og det ville vi jo. Så vi seila til Vallersund, nabobygda, for å kjøpe is; jeg lå langstrakt på dekk og var båtvakt mens de andre var inne på butikken.

    Og på veien hjem tok vinden omsider tak i seilet og la båten på skrå i vannet så vi klamra oss til ripa mens bestefar gliste bredt og styrte oss stødig inn mot havna.

    Translation:
    My grandparents asked me and my sister if we wanted to come along on a trip with their sail boat the summer two years ago – of course we did! So we sailed in a gentle breeze to our neighbour village and bought ice cream. As we turned homewards again, the wind filled our sails and tipped the boat, my sister and I clinging to the gunwale while our grandfather steered the boat safely to harbour.


  • Jeg kan ikke huske første skoledag, men jeg husker at jeg hadde på meg den knallblå buksa. Og jeg kan ikke huske alle dagene etter det, men jeg husker at vi satt i ring hele klassen og trakk sanger fra en liten boks hver fredag: Stopp den lille kenguru’n, før den hopper igjen. At Anne Grethe ga meg oppgaver så jeg kunne lære gangetabellen, selv om vi egentlig ikke skulle det helt enda. Hvordan vi vendte på alle steinene i fjæra for å se om det var tanglopper og krabber under. Og jeg husker da Siw Tonje kjørte meg hjem den gangen kalven min døde og jeg helst bare ville sitte igjen etter skolen og ikke dra hjem.

    Det gjør meg ganske trist at ingen flere av ungene hjemme får lov til å gå på den samme skolen som jeg gikk på. Der alle visste når de andre i klassen hadde bursdag og alle lærerne hadde tid.

    For vips! så er det bestemt. Med ei håndsopprekning og et slag med ei ordførerklubbe.

    Skolen min skal ikke finnes lenger.

    Translation:
    I went to school in my home village; a school were the teachers always had time for you and you knew all the other pupils. Yesterday, the politicians at home decided that the children growing up in my village won’t have the same opportunity any longer. Sad.