Forrige uke tok jeg bussen ned til Ila for å ta portrettbilder av Bjørn Tore, som trengte noen nye til cv-en (han er forhåpentligvis snart å se på en scene nær deg!). Ettermiddagssola var på sitt aller fineste etter en dag med regn, og det var til og med en liten pus som snek seg mellom føttene våre mens vi tok bilder. Jeg syns ikke de ble så verst heller, selv om det er evigheter siden forrige gang jeg tok portrettbilder. Frister til gjentagelse!
«Skal vi finne på noe lørdag? Kanskje vi kan dra ut og spise?» spurte Kari en gang forrige uke, og jeg svarte JA!!, for det er det eneste rette svaret når jeg ikke har sett Kari siden mai og hun endelig har tid etter fadderuker og midt i eksamenslesing. Så forrige lørdag tok jeg kjole på og hoppa på bussen ned til Samfundet og gikk langs Nidelva bort til Bakklandet. Det var en så fin ettermiddag at jeg måtte stoppe opp innimellom og bare nyte noen sekunder (til tross for at jeg egentlig var seint ute). Trivelige Trondheim.
Da jeg omsider kom på døra, var Kari klar. Hun hadde reservert bord på en restaurant ho tydeligvis hadde glemt hva het. Jaja, tenkte jeg, og fulgte bare etter.
Det gikk bra da – vi endte opp på Cowsea! Det oppsto riktignok noen øyeblikks forvirring da Kari prøvde å hviske så stille som mulig hvem reservasjonen sto på til servitøren, som ikke skjønte noen ting, mens det begynte å gå opp et lys for meg. I hvert fall da servitøren svarte høyt «Frengen, ja!» og pekte på et bord lenger inn – for der satt disse to ↓
Denne gjengen hadde planlagt overraskelses-velkommen hjem-middag! Og overraska, det ble jeg, til tross for at jeg stussa litt underveis – overraska og veldig, veldig glad. Tenk å ha så fine venner!
Snek meg med på et bilde jeg også, da det kom ei forbi og lurte på om hun skulle ta et av oss alle. Minst like blide som diffuse!
Og etter at vi var sånn passe fulle av sushi og hamburger (det aller beste med Cowsea er forresten navnet – ordspill <3), gikk vi videre gjennom Trondheims gater, for kvelden var enda ung, og vi er ganske unge enda vi også. Tusen takk for en så fin kveld, Kari, Marita og Silje! <3
| 17. mai er en av de fineste dagene i året. Selv når det er den kaldeste 17. mai på 52 år, er det noe spesielt med å kunne ta på seg finstasen, feste sløyfa i håret og vifte med flagget for å feire Grunnloven og at Norge er et så flott land å bo i.
Denne 17. maidagen starta på Byneset – nokså dramatisk med et flagg som ikke hadde kommet helt til topps og naboer som ringte for å si ifra. Men da vi satte oss på bussen inn til byen, så hang det akkurat der det skulle og blafra i vinden. |
May 17, our national day, is one of my favourite days of the year. Even when it’s the coldest May 17 in 52 years, there’s something special about wearing your best clothes, tie the red, white and blue coloured ribbon in your hair and wave the flag to celebrate the Norwegian Constitution and how good it is living in a free and democratic country.
This year I started the day at my boyfriend’s before we went with the bus to Trondheim. |
| Det viktigste først: Vi gikk til Bakklandet for å kjøpe is. Man skulle jo tro at Bakklandet ikke kunne bli så mye finere enn det vanligvis er, men jo da!
Vi prøvde lakris-isen til Diplomis og den var mm, så god. Det ble bare én pinneis i år, og jeg begynner å innse at jeg aldri kanskje kommer til å slå isrekorden min (som jeg har glemt hva er). Men når man bare skal spise én is, så er lakris-is jammen et godt valg! |
First things first: We went to Bakklandet, a street with old buildings in Trondheim, to buy ice cream. Except from all the celebration of the Constitution-business, May 17 is all about eating ice cream. (Doesn’t matter if it’s only 5 degrees C.)
We ate liquorice ice cream, and concluded, that it had been a very good choice indeed. |
| Neste stopp var borgertoget. Petter fant den mest staselige plassen overhodet mulig å stå på: foran Stiftsgården, kongeboligen i Trondheim.
Oppdaget riktignok til vår store forferdelse at det hang et dansk flagg høyt over toget – ikke fullt så passende (viste seg riktignok at det er et dansk konsulat i bygningen og ikke Bunnpris som gjorde opprør). |
Next stop was the citizens’ parade. We lined up in front of the royal residence in Trondheim. |
| Jeg tror dette var den fjerde gangen jeg så borgertoget i Trondheim, men jeg blir like forundra hver gang. Mens toget hjemme består av skolekorpset, barnehagen, skolen og alle andre som har lyst til å gå i tog som en gjeng på slutten, består toget i Trondheim av alle slags mulige foreninger og grupper: danseklubber, Star Wars-klubben, skigåere, krigsveteraner, linjeforeninger. Til gjengjeld er det ingen som synger, bortsett fra korene, og det er litt trist. Blir ikke ordentlig 17. mai uten Norge i rødt, hvitt og blått.
Det skal nevnes at det var ganske kaldt å stå og se på toget i år i fem grader og kald vind. Neste år: gå i tog og bunad! |
In my home village our parade consists of the marching band, the kindergarden, the school and all the rest of the citizens who wants to join in. The parade in Trondheim is quite something else: dancers, the Star Wars club, skiers, veterans, student organisations and so many more are represented.
I did however almost freeze my fingers and toes off while watching it. Next year I’ll be part of the parade myself and wear my bunad. |
| Etter toget dro vi til Maren for å spise sodd, drikke ingefærøl (<3<3) og sprudlevin. Jeg har ikke ord for hvor mye det varma ei stivfrossen Kristine. Maren hadde til og med laga blåbærpai og fruktsalat til dessert, og Andreas hadde ansvar for underholdninga og stilte opp med quiz (som jentelaget selvsagt vant).
Nå gleder jeg meg allerede til neste år!
|
After watching the parade, we went to eat dinner at Maren’s, who had made sodd, a typical mid-Norwegian soup with mutton and meatballs, with which one always has to drink ginger ale. Maren had even made dessert (blueberry pie and fruit salad), and Andreas was responsible for the entertainment as quiz master (the girl team won, of course!).
I’m already looking forward to the celebration next year! |
17. mai andre år:
2015
2014
2011
2009
Veit forresten at det er en del av dere som irriterer dere over oversettelser, men etter etterspørsel fra en del venner her nede, så kommer jeg til å oversette noen innlegg fremover. Mesteparten blir nok likevel som før! Idé til oppsett kommer fra Hjartesmil.
«Hvor blir det egentlig av alle bildene du tar?» spurte en kamerat meg en gang. Svaret er at de fleste blir liggende på datamaskina i ei mappe og vente på at jeg skal titte innom når jeg føler for å mimre litt. Men nå har jeg tenkt at det kan jo være fint å dele noen av dem òg! Derfor har jeg bestemt at fra nå av kommer tilbake i tid-torsdag som et fast torsdagsinnslag (enn så lenge jeg har noe å vise).
1. august 2015. Det var perfekt sommervær i Trondheim, akkurat slik en kveld i begynnelsen av august skal være etter en varm dag, rolig og mild. Jeg hadde tatt turen tilbake fra Oslo for noen dager fordi Jostein og Emil skulle feire bursdag denne kvelden. Men før vi kom helt dit, var jeg sammen med disse fine jentene:
Marita, Silje, Rebecca og Kari.
Lyset var nesten magisk da vi gikk over Øya og over Nidelva, med sykkel og trillekoffert og ballonger, og da måtte vi selvsagt stoppe opp for å ta noen bilder. Her blir Rebecca tilsynelatende angrepet av ballongene.
Rebecca så ut som ei filmstjerne med sommerbris i håret.
Vi hadde kjøpt lokalprodusert øl og mat til bursdagsguttene på Matfestivalen.
Neste bildestopp med standard «lat som om vi ser noe i den retningen»-posering.
Åå, vil gå turer med disse gjennom sommernatta hver helg!
Nidelva var virkelig stille og vakker, og fargene på himmelen lyste nesten like sterkt som Samfundet.
Hvis noen ikke er helt sikre på hvor Samfundet er, så er det altså der.
Også kom vi til slutt frem til bursdagsguttene, og det var kake og allsang og dansing til langt på natt.
Translation: Throwback Thursday – one magical summer night in Trondheim in the beginning of August last year.
Det er så fint å komme seg ut nå om høsten. Kanskje ikke når man må gå fremoverlent for å komme seg frem og regnet høljer ned, men det er lite som kan måle seg med de dagene der man kan trekke inn den klare høstlufta og se hvordan naturen går fra grønt til gyllengult og rødt.
Her er fem turer i Trondheim som jeg liker godt.
Våttakammen er den toppen jeg som regel drar til når jeg skal ha en liten tur. Da tar jeg bussen til Ila, krysser veien fra enden av Ilaparken og går oppover Roald Amundsens vei, som ligger til høyre når du går mot rundkjøringa. Derifra er det bare å følge veien til du kommer til Vestoppfarten, der det er skilta opp til Våttakammen.
Det kan være ganske vått og gjørmete oppover, og hvis det er kaldt nok er det ofte mye is, men ellers er det en veldig fin tur som tar omtrent en time opp og ned hvis man tar seg god tid.
Les mer: Våttakammen, 286 moh.
Videre fra Våttakammen går det an å gå opp til Geitfjellet. Da er det bare å følge stien videre oppover. Turen dit kan fort være vel så gjørmete som opp til Våttakammen, men det er veldig verdt det når man kommer til toppen og får se utsikten! Det siste stykket er dessuten på ordentlig fjell (=stein).
Jeg er litt usikker på hvor lang tid det tar, men jeg tipper man fort kan bruke en halvtime opp fra Våttakammen.
Les mer: Geitfjellet, 416 moh. (NB! Bildene der er via ei anna rute, men jeg anbefaler å holde seg til stien via Våttakammen, for det er fort gjort å rote seg bort i skogen. Snakker av egen erfaring.)
Skal man ha en nokså lett tur og gjerne vil bruke de nye joggeskoene (uten at de er helt nedsøla innen man kommer frem), så anbefaler jeg å dra opp til Theisendammen. Det er dessuten skikkelig fasinerende å kunne gå tur nesten midt i byen uten at det føles sånn i det hele tatt.
Start nederst i Ilabekken, fra Hanskemakerbakken (den veien som går ned til høyre fra enden av Ilaparken) og følg stien opp. Stien stopper plutselig et lite stykke oppe, men da er det bare å følge veien et stykke og krysse over den store plena som ligger på høyre hånd når du går oppover, så finner du stien igjen.
Jeg brukte 40 minutter opp da jeg gikk der sist, men det var i rimelig bedagelig foto-tempo.
Les mer: Theisendammen
Estenstadmarka er tydeligvis et virvar av stier, men det er likevel ikke så veldig vanskelig å finne veien til Estenstadhytta. Det enkleste (synes jeg) er å starte fra Dragvoll og gå langs åkrene på stien som starter ved Idrettsbygget (den som ligger på høyre side når du går mot bygget). Så kommer du etterhvert til en vei som du kan følge til du kommer til en stor parkeringsplass der det er godt skilta videre.
Jeg og Sanna tok skogsstien sist gang vi gikk der. Den veien opp brukte vi omtrent tre kvarter på, og jeg regner med at det definitivt er en av de lengste veiene (men også fineste). Likevel kan det være greit å gå veien bortover fra parkeringsplassen (tror det er ei lysløype) den første gangen, for ikke å rote seg bort.
Les mer: Alle stier fører til Estenstadhytta
Det er fantastisk fint å gå Ladestien, samme om sola skinner eller det blåser friskt fra fjorden. Jeg tipper det er den mest brukte turstien i Trondheim da, men samtidig er den så lang at man stort sett unngår å gå i kø. Også er det så kjekt å kunne stoppe og kjøpe vafler på Sponhuset eller en kanelsnurr på Ladekaia om sommeren.
Aller helst tar jeg bussen til Rotvoll, går ned til HIST (rett ned i retning fjorden fra busstoppet) og tar stien til venstre derifra, innover mot byen. Så tar stien ganske snart nedover mot fjorden, like før der bildet over er tatt fra. Deretter er det bare å gå så langt man orker – det går an å gå helt inn til byen igjen (tipper det tar 1,5 time +), men hvis man ikke vil det, kan man også hoppe av på veien og for eksempel ta bussen hjem fra Korsvika. Eller starte fra Lademoen og ta veien rundt Ladehammeren først. Ah, Ladestien, altså! Så mange muligheter, samme hvilken side av byen man kommer fra.
Les mer: Ladestien
(Vær så snill og si ifra hvis dere gjør et forsøk på å bruke veibeskrivelsene og forviller dere, så skal jeg prøve å begrense skadeomfanget.)