• Vingebelastning er sponset av Aschehoug

    Kristine Graneng

    Jeg har besøk, og Trondheim viser seg fra sin verste side. I går regnet vi bort på tur og måtte spise Kvikk Lunsjen i stua. I dag skal jeg gjøre et forsøk på å finne noe verdt å vise frem innendørs i byen min.

    Er dere også på et sted som regner bort, der paraplyene er mest på vranga og det er best å søke trøst i en stor kopp kakao? Hvis nei, nyt det! Hvis ja, så kommer det noen boktips her for en ordentlig innedag. God lørdag, dere!

    Kristine Graneng

    Vingebelastning – Helga Flatland

    Vingebelastning sto på ønskelista mi til jul, og på Aschehoug satt det en liten julenisse som fikk med seg det. Takk! Helga Flatland skriver jo så bra, og selv om denne boka ikke traff meg temamessig like godt som Bli hvis du kan-triologien hennes, likte jeg den godt. Den handler om 30-år gamle Andreas som sliter med å finne retning i livet og som får stilt en psykisk diagnose etter å ha blitt fanget opp av helsevesenet etter en ulykke. Veldig interessant om alle de forventningene vi har, om hvordan vi passer inn i samfunnet, om relasjoner og hvordan vi på en måte skaper vår egen hverdag.

    Kristine Graneng

    Songfuglen – Jan Roar Leikvoll

    Mamma fikk teaterbilletter til Songfuglen på Det Norske i bursdagsgave fra meg, og etter at vi så forestillinga (som var veldig spesiell, men veldig bra! Frank Kjosås er perfekt i hovedrollen!), så leste jeg boka òg. Den er lagt til en by der de ville, ustyrlige mennene er fordrevet til skogen og gutten Jakoba må leve livet sitt som jente. Det begynner selvsagt å bli problematisk jo eldre han blir, og som en løsning begynner han i sanglære hos Malinovskaja.

    Songfuglen er ei nokså annerledes bok. Så fint skrevet, men med ei historie som jeg syntes var fryktelig kald og uhyggelig. Det er liksom bare sangen som lyser opp.

    Kristine Graneng

    Stanna – Flora Wiström

    Det siste boktipset denne lørdagen er Stanna. Jeg leser jo bloggen til svenske Flora Wiström, som har så mange fine hverdagsfortellinger og språklige bilder, så da hun ga ut bok i fjor, så tenkte jeg den ville være verdt å lese. Det var den. Den handler om Ester som blir forelska i Eli som kommer innom antikvariatet der hun jobber, om hvordan alt blir så vanskelig når Elis mamma blir syk, om sterke vennskap som blir satt på prøve og om hvordan det er å være ung å skulle gjøre valg. Fint, synes jeg – selv om jeg skulle ønske at ikke alle karakterene var så veldig unge kunstnere, lik blogg-Flora, for det gjør det litt vanskeligere å skille mellom fiksjon og virkelighet.


  • Kristine Graneng

    ❋ Det er ikke så verst å fylle 25 år, altså. Jeg prøvde det på mandag: å starte dagen med bursdagsklem og bursdagstelefoner på bussen til skolen, kanelbolle i matpakka og gave til lunsj, innpakka i papir fargelagt med markeringstusj, fra guttene i klassen, sola som varma i ansiktet på vei hjem fra Dragvoll, å gjøre ingenting en hel ettermiddag, for så å fylle magen med så mange sushibiter jeg bare ville og snakke om alt og ingenting med fire favoritter.

    Også har bursdagen bare sneket seg med videre utover uka, med en klem her og en klem der og gratulasjoner som spretter opp i nettleseren. Det har vært skikkelig fint!

    ❋ Den eldre dama på venteværelset hos legen som la helt om dialekta da ho begynte å fortelle om stedet på Helgelandskysten der ho vokste opp.

    ❋ Søndagskaffe med Ida og en lang prat om alt som skjer fremover. Kanskje mest om strikkeprosjekter og livet etter masteren. Det er som om det står F R A M T I D A med skrikende, store bokstaver over et mørkt lerret, med den hviskende «se hva som skjer»-stemmen lagt over når jeg tenker på tida etter masteroppgaven. Tidsperspektivet mitt stopper liksom før sommeren – etter det er alt så uoverskuelig og diffust og skummelt. Men det hjelper å ha ei Ida å snakke med det om.

    ❋ Ho jenta som var ute med jentegjengen og stoppa meg da jeg var ute på tur for å fortelle, med et kjempesmil, at jeg hadde likens jakke som mora.


  • For tida er det litt tungt. Da er det best å bare legge bort datamaskina når jeg kommer hjem, skru telefonen på lydløs og sette en bolledeig, gå en tur ut selv om det iser i kinnene og nesen renner, krype inn i en lang klem. Være ordentlig til stede. I hvert fall prøve på det.

    Derfor blir det litt stille her også, men her er noe av det jeg vil dele fra uke 5.

    Kristine Graneng

    ❋ «Nå må du se til å få tatt den vaksina,» tenkte jeg en dag for litt sida og sjekka ventetida i Trondheim. Over én måned. Så tok jeg en telefon til helsestasjonen hjemme og fikk time fire dager senere hos ei skikkelig trivelig helsesøster som satte sprøyta nesten uten at jeg merka det og holdt et øye med meg der jeg satt ute på venterommet og venta på at jeg skulle få lov til å dra videre. Takk <3

    Og det får bli et tips denne uka: ta HPV-vaksina dere som har tilbudet og ikke har gjort det. Så, så viktig. Kreft er noe dritt.

    ❋ En av dagene jeg satt på lesesalen lyste det rødt på facebook. Det var Ida som kom med musikktips. «Har du hørt nå på Nr. 4?» spurte ho, og det hadde jeg ikke gjort (eller, i hvert fall bare litt), så da snekra jeg sammen ei dette skal jeg høre på bussen-liste. Enda et ekstra tips: Hør på Jeg har aldri sett elg. Den gjør meg glad!

    Kristine Graneng

    ❋ Å lage taco på et lite kjøkken en lørdagskveld, rive i stykker salatblader og kutte cherrytomater, for å spise den ved stuebordet fra 1962 mens Chet og Ella og Monica synger.

    Håper dere får ei fin uke, alle sammen! Og takk for alle de koselige kommentarene dere legger igjen. <3


  • Kristine Graneng

    Dag 2 i Thessaloniki. Dagfinn var på universitetet, så jeg gikk ut alene for å finne et sted jeg kunne jobbe noen timer. Åpna døra til det første og beste jeg fant da jeg var lei av å gå ute i kulda, bestilte en cappuccino som kom med et lite fat med kjeks og sendte avgårde noe arbeid før klokka hadde rukket å bli elleve.

    Kristine Graneng
    Og mens jeg gjemte meg bak datamaskina, mota jeg meg opp til å be han her om å få ta et bilde. Tok opp kameraet, pekte og fikk et sånt «ja, ok»-nikk til svar – etterfulgt av en rekke greske fraser og en masse peking på ansiktet da jeg hadde lagt fra meg kameraet igjen. Jeg trakk på skuldrene og smilte forsiktig, han gikk tilbake til sigarettene og kaffekoppen. Man kommer langt med kroppsspråk når reiseordboka ligger nederst i sekken.

    Kristine Graneng

    Så gikk jeg ut igjen. Til den bitende vinden i ansiktet, appelsinene og lyse, pastellfargede bygg.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Jeg gikk på jakt etter steder jeg hadde notert på telefonen kvelden i forveien. Plasser man kunne kjøpe gode ting med butterdeig med andre ord, men de jeg fant hadde ingen ledige bord, så jeg hang litt utenfor Agia Sophia i stedet.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Og gikk videre til enda ei kirke. Så sterke kontraster mellom alt det hvite og alle duene som hadde samlet seg om stedet der noen uteliggere hadde søkt ly for vinden fra havet.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Se for dere hvordan romerne og grekerne red forbi under porten på mørke hester.
    (Aner ikke om de gjorde det, men man kan jo tenke seg.)

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Bare i et 50mm-utsnitt ved Rotunda fant jeg fem katter. Det var så mange gatedyr i byen. Store hunder som luska rundt i gatene, gikk over fotgjengerovergangene; katter som lurte i buskene og smatt mellom gjerdestolper.

    Kristine Graneng

    Også fant jeg han her rekende i ei gate til slutt.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Vi gikk på jakt etter brioche med kastanjefyll og fant dem på Terkenlis 1948 etter å ha forklart oss frem på en blanding av engelsk og tysk og tegnspråk, spiste dem med gaffel og kniv og utsikt over kaotiske gater.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Det ligger et stort marked i sentrum, men grekerne var allerede leie av kalde hender og nesetipper, og olivenene hadde sikkert frosset de òg. Bare en liten butikk på hjørnet holdt fremdeles åpent, så vi dro på leit etter dagligvarebutikker i stedet, øvde oss på greske bokstaver og fant noe å fylle kofferten med.

    Kristine Graneng

    Så kom kvelden til Thessaloniki òg, så mye senere enn hjemme i Norge, Dagfinn sitt beste falafelsted hadde endelig fått tina opp vannrørene slik at jeg fikk haka av det eneste jeg hadde bestemt meg for at jeg måtte gjøre i Hellas. Gatene var fremdeles folksomme, og vi gikk på leit etter ullsokker og luer som ikke fantes noe sted, jeg fikk med meg en boks kinder bueno-pålegg hjem, og like før vi tok kvelden begynte små, små snøfnugg å falle over byen.


  • Kristine Graneng

    ❋ forrige uke testa jeg pendlerlivet noen dager, sto ute i mørket og venta på at busslyktene skulle dukke opp øverst i bakken med nabokatten snikende rundt beina (den angrep meg på et tidspunkt. som en hund, liksom, hoppa opp med forbeina nesten planta i kåpelommene mine. oppmerksomhetssyke i kattedrakt.), hørte Agnes Kittelsen og Hans Olav Brenner bli personlighetsanalysert, vinka tilbake gjennom bussvinduet til guttene på trikken som kjørte forbi i motsatt retning, . Så fint å komme frem til Petter om ettermiddagen og så fint å ha litt mer strukturerte dager (biprodukt av få bussavganger og lang reisetid).

    ❋ å trosse mingleangsten på boklansering. Å gå alene på arrangementer der jeg ikke er sikker på om jeg i det hele tatt kjenner noen er det verste jeg veit. Blir klam i hendene og flakkende i blikket og vil helst gjemme meg i hjørnet – selv om jeg aller helst også vil være ho som sier hei til fremmede og har interessante samtaler. Men noen dager er jeg fornøyd bare jeg drar. Ett steg om gangen, så kanskje er jeg dronning av smalltalk når jeg fyller 50 – eller bare fullstendig komfortabel med å bare være meg.

    Kristine Graneng

    ❋ Dragvoll, omgitt av frostdekte plener og morgensola allerede kvart over åtte. Snart er lyst når jeg våkner. Vår, vår, VÅR.

    ❋ å avslutte arbeidsdagen tidlig en fredag, ta bussen gjennom skoddehavet og ut på bygda, dra på eventyr i en gammel skog med små glimt av sola gjennom tåka, finne et forfallent bygg mellom de skjeggete trærne og lese radioprogram og tegneserier fra 1975 på veggene, stå midt på en åker og tenke at nå ser verden like ensformig ut som på månen eller kanskje Mars

    Kristine Graneng