Jeg kan ikke la bokåret 2025 forbigå i stillhet, for det var et veldig godt bokår! 32 bøker leste jeg, over 10 000 sider. Og de fleste av dem, når jeg tenker tilbake, var ganske gode bøker. Tid for ei lita kåring.
Årets leseopplevelse
Fjorårets største leseopplevelsen var uten tvil Verden av i går av Stefan Zweig. Jeg har skrevet om den her. Kort oppsummert er det en skildring av første halvdel av 1900-tallet, sett gjennom Zweig sine øyne. Ei tid prega av stor optimisme, fulgt av ei tid prega av voldsom brutalitet. Måten Zweig skildrer det gjorde noe med oppfatninga mi av historie. Så om noen spør meg hva man bør lese i år, så er mitt svar: denne boka.
Årets underholdende
Og nå til noe ganske annet. The Husbands av Holly Gramazio plukka jeg litt tilfeldig opp i en bokhandel her i byen i sommer. Den handler om ei kvinne i trettiårene (relaterbart) som plutselig en dag kommer hjem til en ukjent ektemann (ikke like relaterbart). Men når han går opp stigen til loftet, forsvinner han, og ned kommer en ny ektemann og med dét også et nytt liv som hovedkarakteren febrilsk prøver å nøste opp i. Trives hun ikke med det, sender hun han opp igjen – og en ny ektemann kommer ned. Et herlig konsept, synes jeg, som tar for seg både moderne datingkultur og som leker med tanken om hvordan tilfeldigheter og små valg får store konsekvenser. Den var perfekt for de late dagene i august da hjernen trengte litt pause.
Årets historiske
Timothy Garton Ash sin Homelands ble en av de store leseopplevelsene mine i 2024. Dette året plukka jeg også opp ei bok av den britiske historikeren som ble en favoritt: The File. Garton Ash, som bodde både i Vest- og Øst-Berlin i perioder under den kalde krigen, får tilgang til Stasi-fila si etter at muren faller. I boka går han gjennom den, sammenligner med sine egne dagboknotater og oppsøker andre som har en rolle i beretningene til Stasi om livet hans. Han snakker med gamle venner, informanter og Stasi-offiserer. Han forteller med det personlige historier om det utrolige – med sterk negativ konnotasjon – systemet som det hemmelige politiet til DDR var og hvilken betydning det hadde for folks liv. Virkelig verdt å lese.
Årets klassiker
Det er lenge siden jeg plukka opp Wuthering Heights av Emily Brontë for første gang. I følge Goodreads var det i 2014. Den gang sa det stopp. Jeg tror det var språket som stoppa meg. I høst ga jeg meg i kast med historien om Heathcliff og Cathy igjen – ekstra motivert av den nye filmatiseringen som kommer snart. Boka er noe ganske annet enn det jeg hadde forestilt meg. Jeg så for meg en trist kjærlighetshistorie med overnaturlige innslag. Men boka er brutal! Ikke rart den sjokkerte da den kom ut på midten av 1800-tallet. Jeg hørte forresten nylig en episode av London Review of Books hvor de diskuterer boka. Anbefales!
Årets tankevekker
Conversations on love av Natasha Lunn er ei bok som utforsker kjærlighet i alle dens former. Romantiske relasjoner, vennskap, familie. Lunn gjengir samtaler med mennesker som gir ulike perspektiver på kjærlighet og utdyper med egne refleksjoner. Jeg synes denne var skikkelig fin. Særlig kapittelet om vennskap tenker jeg fortsatt ofte på – om hvordan også vennskapsrelasjoner kan være store kjærlighetshistorier, selv om vi kanskje ikke så ofte forteller dem på den måten.
Årets nye forfatterskap
Her kunne jeg nevne Stefan Zweig igjen. Jeg vil lese mer Zweig fremover. Men skal jeg trekke frem en mer aktuell forfatter jeg hadde mitt første møte med dette året, så må det bli Lea Ypi. Jeg leste Ypi sin memoar Fri, om oppveksten hennes under det sosiale diktaturet i Albania og de store omveltningene ved regimeskiftet i 1990, fortalt på en fantastisk måte. Den andre boka hennes, Uverdighet, kommer i norsk oversettelse om noen uker. Den vil jeg også lese.
I år er mitt store lesemål å fortsette å lese mange bra bøker som kan gi nye tanker og ny innsikt. Intet mer, intet mindre.
Hva var deres beste leseopplevelser i fjor, og hva vil dere lese i år?
