• Bokåret 2025

    Jeg kan ikke la bokåret 2025 forbigå i stillhet, for det var et veldig godt bokår! 32 bøker leste jeg, over 10 000 sider. Og de fleste av dem, når jeg tenker tilbake, var ganske gode bøker. Tid for ei lita kåring.

    Årets leseopplevelse

    Fjorårets største leseopplevelsen var uten tvil Verden av i går av Stefan Zweig. Jeg har skrevet om den her. Kort oppsummert er det en skildring av første halvdel av 1900-tallet, sett gjennom Zweig sine øyne. Ei tid prega av stor optimisme, fulgt av ei tid prega av voldsom brutalitet. Måten Zweig skildrer det gjorde noe med oppfatninga mi av historie. Så om noen spør meg hva man bør lese i år, så er mitt svar: denne boka.

    Årets underholdende

    Og nå til noe ganske annet. The Husbands av Holly Gramazio plukka jeg litt tilfeldig opp i en bokhandel her i byen i sommer. Den handler om ei kvinne i trettiårene (relaterbart) som plutselig en dag kommer hjem til en ukjent ektemann (ikke like relaterbart). Men når han går opp stigen til loftet, forsvinner han, og ned kommer en ny ektemann og med dét også et nytt liv som hovedkarakteren febrilsk prøver å nøste opp i. Trives hun ikke med det, sender hun han opp igjen – og en ny ektemann kommer ned. Et herlig konsept, synes jeg, som tar for seg både moderne datingkultur og som leker med tanken om hvordan tilfeldigheter og små valg får store konsekvenser. Den var perfekt for de late dagene i august da hjernen trengte litt pause.

    Årets historiske

    Timothy Garton Ash sin Homelands ble en av de store leseopplevelsene mine i 2024. Dette året plukka jeg også opp ei bok av den britiske historikeren som ble en favoritt: The File. Garton Ash, som bodde både i Vest- og Øst-Berlin i perioder under den kalde krigen, får tilgang til Stasi-fila si etter at muren faller. I boka går han gjennom den, sammenligner med sine egne dagboknotater og oppsøker andre som har en rolle i beretningene til Stasi om livet hans. Han snakker med gamle venner, informanter og Stasi-offiserer. Han forteller med det personlige historier om det utrolige – med sterk negativ konnotasjon – systemet som det hemmelige politiet til DDR var og hvilken betydning det hadde for folks liv. Virkelig verdt å lese.

    Årets klassiker

    Det er lenge siden jeg plukka opp Wuthering Heights av Emily Brontë for første gang. I følge Goodreads var det i 2014. Den gang sa det stopp. Jeg tror det var språket som stoppa meg. I høst ga jeg meg i kast med historien om Heathcliff og Cathy igjen – ekstra motivert av den nye filmatiseringen som kommer snart. Boka er noe ganske annet enn det jeg hadde forestilt meg. Jeg så for meg en trist kjærlighetshistorie med overnaturlige innslag. Men boka er brutal! Ikke rart den sjokkerte da den kom ut på midten av 1800-tallet. Jeg hørte forresten nylig en episode av London Review of Books hvor de diskuterer boka. Anbefales!

    Årets tankevekker

    Conversations on love av Natasha Lunn er ei bok som utforsker kjærlighet i alle dens former. Romantiske relasjoner, vennskap, familie. Lunn gjengir samtaler med mennesker som gir ulike perspektiver på kjærlighet og utdyper med egne refleksjoner. Jeg synes denne var skikkelig fin. Særlig kapittelet om vennskap tenker jeg fortsatt ofte på – om hvordan også vennskapsrelasjoner kan være store kjærlighetshistorier, selv om vi kanskje ikke så ofte forteller dem på den måten.

    Årets nye forfatterskap

    Her kunne jeg nevne Stefan Zweig igjen. Jeg vil lese mer Zweig fremover. Men skal jeg trekke frem en mer aktuell forfatter jeg hadde mitt første møte med dette året, så må det bli Lea Ypi. Jeg leste Ypi sin memoar Fri, om oppveksten hennes under det sosiale diktaturet i Albania og de store omveltningene ved regimeskiftet i 1990, fortalt på en fantastisk måte. Den andre boka hennes, Uverdighet, kommer i norsk oversettelse om noen uker. Den vil jeg også lese.

    I år er mitt store lesemål å fortsette å lese mange bra bøker som kan gi nye tanker og ny innsikt. Intet mer, intet mindre.

    Hva var deres beste leseopplevelser i fjor, og hva vil dere lese i år?


    Kategori:
  • Bokåret 2024

    Jeg leser ganske mye for tiden, men skriver lite om det. Nå tenkte jeg derimot det var dags for en oppsummering av et riktig godt leseår. I 2024 leste jeg mye, særlig i den perioden da jeg var internett- og venneløs i ny by. Nå koser jeg meg med både internett og venner, men prøver å holde fast på lesinga. Andre stikkord for bokåret har vært tysk, både i innhold og form. La oss se litt på det jeg har lest.

    Rath-serien.
    En av de viktigste følgesvennene mine i år har vært Rath-serien til Volker Kutscher. Den begynte jeg på for noen år siden, men tok den for alvor opp igjen da det ble aktuelt å flytte til Berlin. Den følger Gereon Rath, drapsetterforsker i Berlin. Serien starter i 1928, og hver bok tar for seg ett år frem til 1938. Det er spennende krimgåter, men aller mest er det spennende historie. Det er virkelig en interessant skildring av Berlin og Tyskland på 30-tallet, fremveksten av det tredje riket og hvordan mennesker forholdt seg til det. Nå gruer jeg meg til å lese den aller siste boka, Rath, som kom nå i høst. De første bøkene (som også er bakgrunn for Babylon Berlin-serien) er oversatt til norsk. Min sterkeste anbefaling.

    Skjønnlitteratur.
    Men jeg har ikke bare lest krim! Den første boka jeg leste i fjor ble også en favoritt: Lungeflyteprøven av Tore Renberg. Om 16-årige Anna Voigt i Sachsen på slutten av 1600-tallet som blir tiltalt for spedbarnsdrap, og om vitenskapsmannen som prøver å bevise at hun er uskyldig. Det er litt av et verk. En annen favoritt var Emma av Jane Austen. Det er virkelig lenge siden jeg leste noe Austen, og basert på min vage hukommelse er Emma ganske annerledes – liksom litt mer frimodig og åpen? Kanskje minnes jeg feil, men jeg koste meg i hvert fall med Emma Woodhouse sine forsøk som Kirsten Giftekniv. Til slutt vil jeg også nevne Less av Andrew Sean Geer, som var virkelig morsom. Om den middelaldrende og ikke veldig vellykka amerikanske forfatteren Arthur Less som i et forsøk på å distrahere seg fra eksen sitt forestående bryllup takker ja til alle invitasjoner og reiser Europa rundt.

    Sakprosa.
    Jeg leste også en hel del sakprosa i fjor. Før jeg dro sørover fra Trondheim, var jeg på et foredrag med Helge Jordheim på Dragvoll om boka hans Berlin: Byen og historien og minnekultur. Boka fikk bli med meg tilbake etter neste tur hjemom, og det var flere formiddager jeg satte ute på verandaen og leste om rutene til Jordheim gjennom Berlin – om hvordan byen har endret seg over tid og hvordan den brutale historien er gjort usynlig eller tydeliggjort – for deretter å gå meg en tur ut i byen. Det er virkelig ei fin bok, både i form og innhold, og definitivt en anbefaling til alle som vil lære litt mer om Berlin. Ei anna bok jeg virkelig likte var Homelands av Timothy Garton Ash, engelsk historiker. Det er hans personlig historie om Europa – han oppsøker Frankrike, der faren var utstasjonert under krigen; forteller om samtaler med polske verftsarbeidere på begynnelsen av 1980-tallet; møter med statsledere. Det jeg likte aller best var betraktningene om opplevelsen av historie: «Yet much of the drama of our lives comes precisely from not knowing what will happen next. Try watching a football match on digital catch-up when someone has already told you the result. It’s not the same, is it? So also with a revolution, a romance, a childhood, a life.»

    (Personlige historier er forøvrig en sjanger jeg visst har sansen for – kan i samme slengen anbefale We don’t know ourselves av Fintan O’Toole om Irland. Utrolig fascinerende!)

    Ei siste bok som virkelig tok meg var Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir av Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås. Det er ei bok som ikke bare forteller om flyktningleiren Moria på godt og vondt, men også om hva det innebærer å leve under slike kår psykologisk og om generelle trekk i utviklinga av europeisk flyktningpolitikk. Man kan bli nokså nedstemt av å jobbe med politiske debatter om migrasjonspolitikk (som altså er det jeg forsker på), men det at det finnes de som virkelig vier seg til å gjøre en forskjell og også forteller om det de opplever er så viktig og så fint. Jeg håper flere også leser de fortellingene.

    Ambisjoner for bokåret 2025? Først og fremst har jeg lyst til å bli litt tryggere på tysk litteratur. Jeg synes det er vanskelig å finne noe som er fengende og lettlest nok til at jeg orker. På lista står allerede Kairos av Jenny Erpenbeck, men ellers har jeg lite peiling på hva som kunne være interessant å lese. Jeg har også lyst til å lese flere klassikere. Nå står Zweig, Levi og Kundera i bokhylla og venter – men de tror jeg må vente til etter at semesteret er ferdig så jeg har litt mer overskudd. Akkurat nå koser jeg meg med en veldig lettlest og spennende fantasy (Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson) som jeg fikk av broren min til jul.

    Lest i 2024:
    Lungeflyteprøven – Tore Renberg (norsk)
    Harry Potter und der Kammer des Schreckens – J.K. Rowling (tysk)
    Harry Potter und der Gefangene von Azkaban – J.K. Rowling (tysk)
    Filosofdronninger – Rebecca Buxton (norsk)
    Afrikanske fortellinger – Tomm Kristiansen (norsk)
    Märzgefallene – Volker Kutscher (tysk)
    Die Diplomatin – Lucy Fricke (tysk)
    Lunapark – Volker Kutscher (tysk)
    Marlow – Volker Kutscher (tysk)
    Paradis – Abdulrazak Gurnah (norsk)
    Berlin: Byen og historien – Helge Jordheim (norsk)
    Maskiner som tenker – Inga Strümke (norsk, lydbok)
    Less – Andrew Sean Green (engelsk)
    Emma – Jane Austen (engelsk)
    We don’t know ourselves – Fintan O’Toole (engelsk)
    Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir – Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås (norsk)
    Hearts and bones – Niamh Mulvey (engelsk)
    Olympia – Volker Kutscher (tysk)
    Less is lost – Andrew Sean Green (engelsk)
    Beautiful world, where are you– Sally Rooney (engelsk)
    Homelands – Timothy Garton Ash (engelsk)
    En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten – Jørgen Jensehaugen (norsk, lydbok)
    Transatlantik – Volker Kutscher (tysk)

    Se også:
    Bokåret 2020
    Bokåret 2019
    Bokåret 2018
    Bokåret 2017
    Bokåret 2016
    Bokåret 2015
    Bokåret 2014


    Kategori:
  • Bokåret 2020

    Inneholder reklame

    Tid for å oppsummere bokåret 2020! Det er alltid like gøy å tenke tilbake på hva jeg har lest det siste året. I fjor ble det 51 bøker. En god blanding av engelsk og norsk og ulike sjangre.

    Jeg hadde et mål om å lese mer variert ved starten av året. I januar skreiv jeg ei liste med tema for hver måned. Tanken var å lese to bøker til hvert tema. Det starta veldig ambisiøst, så dabba det av i takt med at det ble nok av annet å tenke på. Men det ga meg en dytt i ryggen til å lese annet enn jeg ellers ville lest, og også en anledning til å få mange nye tips fra dere! En liten oversikt med lenker til de temaene jeg har skrevet om, med mer utfyllende tips, finner dere her.

    Noen av bøkene jeg leste til månedstemaene har også kommet med på denne lista – høydepunkter fra bokåret 2020.

    Årets sidevender

    Hekneveven – Lars Mytting

    Jeg hørte Søsterklokkene på lydbok for noen år siden, og hadde ikke peiling på at det var første bind i en planlagt triologi før Hekneveven kom i fjor. Men hurra! Mulig det var formatet som gjorde det, men jeg koste meg enda mer med Hekneveven enn forgjengeren. Lars Mytting skriver fascinerende – historien er kompleks og persongalleriet sammensatt, men mest av alt setter jeg pris på detaljnivået i de historiske romanene hans.

    Årets novellesamling

    Hardanger – Marit Eikemo

    Novellene i Marit Eikemo sin Hardanger blir beskrevet som fortellinger om «å reise bort og å komme hjem». Det er siderproduksjon, svingete vestlandsveier og bunadsskjorter. Jeg må vel innrømme at Hardanger av Marit Eikemo var den eneste novellesamlinga jeg leste i fjor, men god var den! Nå vil jeg lese mer av Eikemo.

    Årets sterkeste

    Leksikon om lys og mørke – Simon Stranger
    Leseeksemplar fra forlaget

    Leksikon om lys og mørke er ei utrolig sterk fortelling om jødeutryddelsen i Norge. Simon Stranger får nyss i at svigermor, fra den jødiske Kommisar-familien, vokste opp i Bandeklosteret, hovedkvarteret til Rinnan-banden. Denne romanen har utgangspunkt her, og forteller parallelt om Hirsch Kommisar og familien hans og om Henry Rinnan. Så nært og så ufattelig grusomt.

    Verdt å nevne i denne sammenhengen er også Jenta i veggen av Lena Lindahl om Betzy Rosenberg som gjemte seg i ei hytte på Byneset utenfor Trondheim i nesten tre år under krigen. Den hørte jeg på lydbok i fjor.

    Årets bokopplevelse

    Innsirkling 1-3 – Carl Frode Tiller

    David har mistet hukommelsen, og i avisa står en annonse som oppfordrer de som kjenner han om å skrive brev til David for å hjelpe han med å hente den tilbake. De tre bindene består av disse brevene – fra folk som kjente han i barndommen, til nærmere den han er i dag. Når du tror du omsider har fått grep om hvem denne David egentlig er, kommer det et helt nytt perspektiv til.

    Det er virkelig en interessant tanke, hvordan hvem vi er kommer helt an på hvem som ser. Jeg veit ikke om jeg ble så mye klokere på David etter de tre bøkene. Vel så mye forteller de kanskje om de som forteller om David. Uten å si så mye – for her synes jeg virkelig en plottblotter vil ødelegge leseopplevelsen – er jeg også ganske usikker på hva jeg syntes om det siste bindet i triologien og hva det gjorde med historien?

    Årets sakprosa

    Hvem sa hva? – Helene Uri

    Helene Uris Hvem sa hva? handler om språk og kjønn på ulike måter. Om hvordan språk er kjønnet – for eksempel hvordan enkelte ord kun brukes i forbindelse med kvinner. Om hvordan kvinner og menn bruker språket forskjellig. Og om hvem som egentlig snakker mest og både tar og få mest plass i ordskiftet, enten det er i offentligheten eller på hjemmebane. Her er det flere myter som står for fall.

    Språk sier mye om samfunnet vårt, og Uri gjør det tydelig at vi enda har en lang vei å gå i likestillingens navn. Jeg hørte denne på lydbok – men dette er ei bok jeg gjerne skulle hatt tilgjengelig til å slå folk i hodet med (metaforisk) ved passende anledninger.

    Årets morsomste

    Hogfather – Terry Pratchett

    Jeg har vært småskeptisk til Pratchett. For noen år siden leste jeg Colour of Magic, den første boka i Discworld-serien, og følte det gikk litt over hodet på meg. Men etter veldig sterke anbefalinger og mye humring fra noen kollegaer, plukket jeg med meg Hogfather på juleferien i år. Fortellingen spinner ut fra at Hogfather, Discworlds parallell til julenissen, er forsvunnet og Døden forsøker å fylle rollen så godt han kan. Veldig gøy!

    Årets klassiker

    Frankenstein, eller den moderne Promethevs – Mary Shelley

    Alle kjenner vel Frankenstein og monsteret hans. Det er ei slik bok som jeg har tenkt at man nesten ikke behøver lese, fordi historien er så velkjent. Men denne overrasket meg. Jeg så for meg en skikkelig grøsser, men det er vel så mye en historie om hva det betyr å være menneske. Den har også skikkelig driv, mer enn jeg ville forvente av ei bok som først ble utgitt i 1818.

    Jeg leste oversettelsen på nynorsk i Skalds klassikerserie. Anbefales – ikke bare på grunn av den utrolig flotte innbindingen.

    Noen hederlige omtaler er det også plass til på tampen. Her vil jeg nevne Normal People av Sally Rooney (og også tv-serien som er basert på den!), All together now av Mike Carter og Den siste viking av Johan Bojer.

    Hva var de beste bøkene dere leste i 2020?


    Kategori:
  • Bokåret 2018

    Nå er det på tide å summere opp bokåret 2018 også!

    Først litt statistikk for den som er interessert i sånt: I fjor leste jeg 26 bøker. Fem av dem var lydbøker. Av de fysiske (og det er de jeg fremdeles liker best, ingen store endringer på den fronten i året som gikk) var fire av dem på engelsk, mens 17 av bøkene var på bokmål. Nynorskandelen i fjor holder med andre ord overhodet ikke mål. Her er det nødvendig å ta grep i det kommende året!

    Men tilbake til det som har vært. Som i fjor og året før der og året før der og året før der igjen har jeg laga ei liste med ulike kategorier for å runde av bokåret.

    Årets norske

    Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar

    Ei viktig bok om det å vokse opp som minoritet i Stovner, men også om samfunnet vårt forøvrig. Tante Ulrikkes vei er uten tvil det av norsk litteratur som ga meg mest å tenke over i fjor.

    Her har jeg skrevet mer om Tante Ulrikkes vei.

    Den hemmelige hagen

    Årets klassiker

    Den hemmelige hagen – Frances Hodgson Burnett

    En koselig klassiker! Filmatiseringen av Den hemmelige hagen var en av favorittfilmene mine da jeg var mindre, og i fjor fikk jeg endelig summa meg til å lese boka. Perfekt sommerlesning når man bare vil drømme seg bort til rosehager og små, søte dyr.

    Mer om Den hemmelige hagen her.

    Går, gikk, har gått

    Årets mest relevante

    Går, gikk, har gått – Jenny Erpenbeck

    I tillegg til Tante Ulrikkes vei er nok Går, gikk, har gått den boka som satte mest spor i fjor. Den er satt til Berlin, der en professor i sitt nye liv som pensjonist forsøker å bli kjent med en gruppe afrikanske asylsøkere med livet på vent. Ei velskrevet og fin bok som rommer mye alvor.

    Lengre omtale finner dere her.

    Mythos

    Årets morsomste

    Mythos – Stephen Fry

    Denne har jeg humra godt av! Stephen Fry gjenforteller greske myter på lettfattelig vis med en god dose ironiske kommentarer og kulturelle referanser. Elsker å endelig vite hvorfor krokusen heter det den gjør, for eksempel. (Her må jeg innrømme at jeg jukser litt, for selv om jeg begynte på denne for nesten ett år siden, leste jeg ikke de siste sidene før i går.)

    Støvets bok

    Årets fantasy

    Støvets bok: La Belle Sauvage – Philip Pullman

    Jeg var i ekstase da jeg fant ut at Den mørke materien får en oppfølgertriologi! Støvets bok er den første av tre og er lagt til tiden da Lyra, hovedpersonen i Den mørke materien, bare var et lite spedbarn. Jeg synes universitet til Pullman er fantastisk – en perfekt blanding av vitenskap, mystikk, maktkamper og herlige barn. Håper på bok to i år!

    Simon vs. The Homo Sapiens Agenda

    Årets Young Adult

    Simon vs. The Homo Sapiens Agenda – Becky Albertalli

    Noen ganger tenker jeg at jeg har vokst fra denne sjangeren, men så kommer jeg over ei bok som helt får meg til å glemme den tanken. Simon vs. The Homo Sapiens Agenda er ei herlig bok om Simon som møter en ukjent person på nett, Blue, han endelig kjenner han kan være seg selv med. Men da Simon glemmer å logge av e-posten på skolepc-en og en klassekamerat kommer over e-postene mellom Simon og Blue, er det ikke lenger like uproblematisk. Fin bok!

    Her har jeg skrevet mer om Simon vs. The Homo Sapiens Agenda.

    Og her finner dere omtaler av to andre bøker jeg likte godt i fjor, men som jeg ikke fant plass til i lista:

    Du er så lys – Tore Renberg
    Veien hjem – Linda Borren (bok fått fra forlaget)

    Hva har dere lest det siste året? Noen favoritter?


    Kategori:
  • Bokåret 2017

    I morges leste jeg årets siste boksider mens jeg enda lå under dyna. 34 bøker har jeg lest fra perm til perm dette året, noe som må være en liten rekord siden den gangen jeg nærmest bodde på biblioteket og pløyde meg gjennom Frøken Detektiv og Bobsey-barna. Det er slett ikke verst i et år jeg sikkert har lest tilsvarende mengde faglitteratur. Det er så viktig å ta seg tid til å dukke ordentlig ned i ei bok i blant, synes jeg, særlig når livet for øvrig er mye stress og mas. En liten halvtime før sengetid gjør underverker.

    Noen bøker har jeg nesten glemt at jeg leste. Andre kommer jeg til å huske lenge. Og nå er det tid for min lille kåring igjen, av de bøkene jeg leste i 2017 som blir med meg videre på et eller annet vis eller som jeg bare likte ekstra, ekstra godt.

    Agnes Ravatn

    Årets forfatter

    Agnes Ravatn

    Om det er én forfatter som skal få hedersprisen i år, må det være Agnes Ravatn. Jeg har kosa meg så mye med bøkene hennes, ledd høyt og blitt inspirert til å se hverdagen med et nytt blikk. Aller best liker jeg sakprosaen hennes: Operasjon Sjølvdisiplin, som ga meg så mange aha-opplevelser og gode argumenter for å spise det samme til frokost hver dag, og Verda er ein skandale, om å flytte tilbake til bygda fra byen. Små perler om et litt mindre hektisk liv – så passende for 2017.

    Les mer her.

     

    Odinsbarn

    Årets mest spennende

    Odinsbarn – Siri Pettersen 

    Jeg savnet sånn å lese fantasy i vår. Savnet store, eventyrlige fortellinger. Det førte til at jeg plukket med meg Odinsbarn fra biblioteket, som jeg pløyde meg gjennom noen dager jeg lå hjemme med feber. Odinsbarn handler om Hirka. Hun er haleløs og ute av stand til å komme i kontakt med magien, evna, og når vi entrer historien, er hun i ferd med å bli avslørt som den hun er – som ei som ikke hører til i verdenen hun lever i.

    Les mer her.

     

    Berlinhistorier

    Årets mest interessante

    Berlinhistorier. Kald krig i den delte byen – Astrid Sverresdotter Dypvik

    Kanskje er det et aldringstegn når jeg plukker opp stadig flere historiebøker, men i tilfelle er det et jeg lever godt med. Særlig når det er bøker som denne. Berlinhistorier tok meg med tilbake til Berlin under den kalde krigen og fortellinger jeg var overraskende lite kjent med fra før av. Om spionasje og flukt forbi muren, om ungdomsopprør og terrorisme – men alle med menneskene i sentrum. Folk som står opp og spiser frokost om morgenen og lever livene sine.

    Les mer her.

     En moderne familie

    Årets tankevekker

    En moderne familie – Helga Flatland (boka er sponsa av Aschehoug)

    2016 var året for Helga Flatland. I 2017 har jeg i grunn fortsatt, har lest både Vingebelastning og En moderne familie. Sistnevnte gleda jeg meg over fra begynnelse til slutt. Historien om hvordan foreldrene starter pensjonisttilværelsen med å gå fra hverandre og om hvordan de voksne barna står igjen og ikke helt veit hvordan de skal forholde seg til dette nye er både aktuell og skrevet på et mesterlig vis. Så fint om familierelasjoner.

    Les mer her.

     

    Begynnelser

    Årets sterkeste

    Begynnelser – Carl Frode Tiller (boka er sponsa av Aschehoug)

    Den søndags formiddagen jeg leste ferdig Begynnelser av Carl Frode Tiller grein jeg og grein jeg og følte meg helt tom innvendig da den var slutt. Det er den første boka jeg har lest av Tiller, og i forkant var det jeg hadde hørt om forfatterskapet hans hvor mørkt det er. Jeg veit ikke om jeg vil kalle Begynnelser mørk, selv om tematikken i stor grad er det. For meg var det mest sårt og trist om både mennesker og naturen. Og den står igjen som den aller beste boka jeg leste i 2017.

    Les mer her.

     

    Hva leste dere i 2017?

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre


    Kategori: