Kristine Graneng

  • Lengten etter snø

    På fredag satte jeg punktum i et essay, sendte det avgårde, kledde på meg og gikk ut. De siste dagene har jeg lengta så inderlig etter snø. Myk, herlig snø til langt oppover leggene, slik som det er hjemme nå. Slikt kan man ikke forvente i en havneby i England.

    Men da jeg gikk nedover mot havna på fredag, lå snøen i lufta. Først som lette fnugg, deretter som store, tunge flak, sånne som gjør det umulig å se noe som helst med briller. «Oh, it’s so beautiful,» hørte jeg noen som sa på veien. Og snø er virkelig noe av det vakreste jeg veit, selv når den er tung og våt og smelter med det samme den lander på bakken (og det kan jeg vel kanskje være glad for her, for det går rykter om at det blir fullstendig kaos så fort det er antydning til ordentlig vintervær).

    Det var altså en perfekt fredag for kakao og museumsbesøk.

     

  • Hilsen fra Liverpool

    God ettermiddag fra Liverpool!

    På fredag fløy jeg fra snøstormen i Trøndelag og over Nordsjøen. Det tok meg et par dager å lande, å bli vant til mursteinshus og måkeskrik midt på vinteren (og å finne ut hvor man kan kjøpe en skikkelig oppvaskkost), men nå begynner det å føles helt greit å være i denne byen jeg skal bo i det neste halvåret.

    I helga overhørte jeg et par menn på gata: «What do you think of Brexit?» sa den ene av dem. Det er noe ganske annet å være her og følge med på hva som skjer enn å sitte hjemme på kontoret i Trondheim og lese britiske nettaviser. Her er Brexit overalt – på avisforsidene, i morgensendingene på TV, i lunsjsamtalene. Det er derfor jeg er her også. For å jobbe med doktorgradsprosjektet mitt. I går var den første dagen på universitetet. Jeg har arbeidsplass i et gammelt mursteinsbygg fra siste halvdel 1800-tallet. Det er et virvar av trapper med snirklete utsmykning, bueganger og rom. Der satt det en riking og konspirerte på vegne av sørstatene under den amerikanske borgerkrigen, og nå sitter altså jeg der og legger planer – uten sammenligning for øvrig.

    Jeg er jo ikke bare her for å jobbe, jeg skal jo leve litt utenom universitetet òg! Gå i museer, lese bøker på kafé, rusle i parken. Og dra på utflukter! Alt er så nærme her, så når jeg har ei ledig stund sitter jeg og dagdrømmer meg bort til engelsk landsbygd og gamle slott. Om dere har noen tips til hva man bør oppleve her i Nord-England, så blir jeg veldig glad. Foreløpig står en tur til York og minst én av nasjonalparkene i området på lista mi.

    Men akkurat nå skal jeg lage meg en kopp te og se på siste nytt fra Underhuset. Have a good one!

    ,

  • Bokåret 2018

    Nå er det på tide å summere opp bokåret 2018 også!

    Først litt statistikk for den som er interessert i sånt: I fjor leste jeg 26 bøker. Fem av dem var lydbøker. Av de fysiske (og det er de jeg fremdeles liker best, ingen store endringer på den fronten i året som gikk) var fire av dem på engelsk, mens 17 av bøkene var på bokmål. Nynorskandelen i fjor holder med andre ord overhodet ikke mål. Her er det nødvendig å ta grep i det kommende året!

    Men tilbake til det som har vært. Som i fjor og året før der og året før der og året før der igjen har jeg laga ei liste med ulike kategorier for å runde av bokåret.

    Årets norske

    Tante Ulrikkes vei – Zeshan Shakar

    Ei viktig bok om det å vokse opp som minoritet i Stovner, men også om samfunnet vårt forøvrig. Tante Ulrikkes vei er uten tvil det av norsk litteratur som ga meg mest å tenke over i fjor.

    Her har jeg skrevet mer om Tante Ulrikkes vei.

    Den hemmelige hagen

    Årets klassiker

    Den hemmelige hagen – Frances Hodgson Burnett

    En koselig klassiker! Filmatiseringen av Den hemmelige hagen var en av favorittfilmene mine da jeg var mindre, og i fjor fikk jeg endelig summa meg til å lese boka. Perfekt sommerlesning når man bare vil drømme seg bort til rosehager og små, søte dyr.

    Mer om Den hemmelige hagen her.

    Går, gikk, har gått

    Årets mest relevante

    Går, gikk, har gått – Jenny Erpenbeck

    I tillegg til Tante Ulrikkes vei er nok Går, gikk, har gått den boka som satte mest spor i fjor. Den er satt til Berlin, der en professor i sitt nye liv som pensjonist forsøker å bli kjent med en gruppe afrikanske asylsøkere med livet på vent. Ei velskrevet og fin bok som rommer mye alvor.

    Lengre omtale finner dere her.

    Mythos

    Årets morsomste

    Mythos – Stephen Fry

    Denne har jeg humra godt av! Stephen Fry gjenforteller greske myter på lettfattelig vis med en god dose ironiske kommentarer og kulturelle referanser. Elsker å endelig vite hvorfor krokusen heter det den gjør, for eksempel. (Her må jeg innrømme at jeg jukser litt, for selv om jeg begynte på denne for nesten ett år siden, leste jeg ikke de siste sidene før i går.)

    Støvets bok

    Årets fantasy

    Støvets bok: La Belle Sauvage – Philip Pullman

    Jeg var i ekstase da jeg fant ut at Den mørke materien får en oppfølgertriologi! Støvets bok er den første av tre og er lagt til tiden da Lyra, hovedpersonen i Den mørke materien, bare var et lite spedbarn. Jeg synes universitet til Pullman er fantastisk – en perfekt blanding av vitenskap, mystikk, maktkamper og herlige barn. Håper på bok to i år!

    Simon vs. The Homo Sapiens Agenda

    Årets Young Adult

    Simon vs. The Homo Sapiens Agenda – Becky Albertalli

    Noen ganger tenker jeg at jeg har vokst fra denne sjangeren, men så kommer jeg over ei bok som helt får meg til å glemme den tanken. Simon vs. The Homo Sapiens Agenda er ei herlig bok om Simon som møter en ukjent person på nett, Blue, han endelig kjenner han kan være seg selv med. Men da Simon glemmer å logge av e-posten på skolepc-en og en klassekamerat kommer over e-postene mellom Simon og Blue, er det ikke lenger like uproblematisk. Fin bok!

    Her har jeg skrevet mer om Simon vs. The Homo Sapiens Agenda.

    Og her finner dere omtaler av to andre bøker jeg likte godt i fjor, men som jeg ikke fant plass til i lista:

    Du er så lys – Tore Renberg
    Veien hjem – Linda Borren (bok fått fra forlaget)

    Hva har dere lest det siste året? Noen favoritter?

  • Et tilbakeblikk på tjueatten

    Jeg synes det er godt å bruke litt tid på å se tilbake i starten av året før det nye helt har rukket å komme ordentlig i gang. De siste kveldene har jeg bladd gjennom fotoarkivet, satt sammen et album med bilder jeg vil kunne bla frem når jeg føler for å mimre og sendt de aller morsomste videre til de jeg veit også ser historiene i bildene, selv om de sannsynligvis ikke er helt de samme som mine.

    Det er rart hvordan et år som har vært mye opp og ned ser ut når jeg får det litt på avstand. Når jeg ser tilbake på fjoråret, ligger liksom dalene skjult bak glitrende topper. Det er de gode minnene som står igjen: den fantastiske vinteren med snø som lå måneder i strekk, venner og familie rundt kjøkkenbordet, følelsen av mestring når jeg har gjennomført ting jeg ikke helt trodde skulle gå. Jeg veit ikke om det er noe man velger eller om det er noe som skjer av seg selv – at det som har vært tyngst når det har stått på falmer, mens det som kanskje har syntes nesten ubetydelig da står og skinner nå i ettertid. Det føles i hvert fall godt når det er slik.

    Som alltid, består et år mest av hverdager og små øyeblikk, ikke de store historiske begivenhetene. Men hvis jeg skal oppsummere fjoråret, er det disse hendelsene som får stå igjen som de største som gjorde 2018 til 2018.

    Det første halvåret i doktorgraden

    I mars fikk jeg beskjed om at jeg fikk tilbud om stilling som doktorgradsstipendiat, og i september starta jeg med prosjektet mitt. Det har vært en hektisk høst med kurs og undervisning og lesing, og det første halvåret har først og fremst gått med til å planlegge hva jeg skal gjøre de neste årene. Men nå begynner det å bli på tide å sette noen av planene ut i livet!

    Travis i Liverpool

    I juni dro jeg til Liverpool og følte meg som fjorten år igjen, da The Man Who lå i discman-en og snurra på bussen til og fra skolen og jeg satt hjemme på rommet mitt og prøvde å herme etter rulle r-ene til Fran Healy. Da jeg så at de skulle ut på turné med den gamla plata i fjor, fikk jeg et innfall og bestilte billetter til meg selv. Det var den beste konsertopplevelsen jeg har hatt – allsang fra start til slutt og et band som ga like mye som de gjorde for ti år siden.

    Kjøkkenhagen

    Kjøkkenhagen var et av høydepunktene i 2017 også, men i fjor tok jeg det til et nytt nivå. I begynnelsen av mai snekra jeg og Ida grønnsakskasser, og de neste månedene fylte jeg dem med alt mulig godt. Mamma kom til og med og redda squashavlinga da vårvindene tok knekken på de jeg hadde sådd rundt påske. Og ténk – i romjula kunne vi fremdeles høste fersk grønnkål fra kassene.

    Her er et innlegg som oppsummerer årets kjøkkenhage.

    Spansktimer med Ida og Jørgen

    Spanktimene med Ida og Jørgen har stort sett vært en ukentlig greie denne høsten. Jørgen skal straks til Spania for å jobbe der noen måneder, Ida skal på besøk til Jørgen, og jeg har hatt lyst til å lære meg spansk lenge. Så da bestemte vi oss for å slå oss sammen og bruke noen timer i uka på å lære spansk. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kan så mye spansk nå, men det har vært så gøy og så trivelig å møtes jevnlig for å gjøre noe sånt sammen.

    Bosnia

    Bosnia

    Bosnia

    Bondetur i Bosnia

    Den andre lange turen i fjor gikk til Bosnia med en gjeng bønder for å besøke Jusuf Arafagic. Jusuf kom som flyktning til Norge under krigen i Bosnia på begynnelsen av 90-tallet. For noen år siden dro han tilbake og bygde opp en gård med melkeproduksjon. Vi fikk omvisning på bruket hans og i omgivelsene rundt, helt nord i Bosnia, rundt byen Prijedor. Vi kjørte omkring i buss, så hus med høner som gikk omkring i hagen og kanskje et par geiter og ei ku som gikk og beita på en jordlapp; eldre menn som satt og fulgte med saueflokken; hus i ruiner og gamle religiøse byggverk med runde former; elva Una som fossa frem gjennom nasjonalparken. Bosnia-Herzegovina er et land som har mye å stri med, men jammen er det vakkert også.

    Fire dager i Rondane

    Da sommeren var på sitt varmeste, reiste vi til fjells. Vi gikk på rekke langs steinete stier, tok oss rikelig med pauser med Polly Turmiks, bada i isvann og spiste treretters hver kveld. Det var aller første gang jeg var på en fjelltur som strakk seg over mer enn en dag, men det skal ikke få lov til å bli den siste med stor sekk på ryggen.

     

    Takk for et flott 2018, både dere jeg kjenner godt og dere som er innom her og leser!

  • Ut av romjulsdvalen

    God jul og godt nytt år!

    Det er den aller første dagen i tjuenitten. Ute er det som om fyrverkeriet og feiringa i natt har vekket til live naturkreftene. Uværet herjer – taket på fuglebrettet har flydd avgårde igjen, slik det alltid gjør når det stormer, fjorden er hvitstripete, og regnet pisker mot vinduene. Men inne er det søvnig og langsomt. En perfekt dag for å ligge på sofaen og tenke over året som har vært og året som kommer.

    Denne jula har jeg feira her på gården med svigerfamilien. Vi har jo ei julestue i den gamle trønderlåna vi bor i – med broderte dompapper hengende på vegger med håndmala border. Da må vi passe på og fylle den med folk på denne tida av året. De kom til julegrøten på julaften ettermiddag og dro igjen andre juledag. I romjula har Petter vært i fjøset, men innimellom har vi spilt Ticket to ride, vært på julebesøk og ligget på sofaen og knekt nøtter. Akkurat slik romjula skal være. Passe lat og bedagelig.

    Likevel er det kanskje dagene før jul jeg liker aller best. Alle forventningene og forberedelsene.

    Uka før jul bakte jeg en kilo pepperkaker og trodde aldri jeg skulle bli ferdig. Jeg fylte de gamle kakeboksene. Svartkatta var med da jeg henta dem på stabburet. Boksen med småfuglene er nok favoritten til oss begge.

    Se, Marikken, det snør!

    Adventskalenderen min i år hadde bare sytten kapittel. Da den tok slutt de siste dagene før jul, fant jeg frem Se, Marikken, det snør! Den er så fin med blåtime gjennom hele boka, hest og slede og snø på alle tak.

    Pølselaging

    Det ble pølser til jul i år også. Petter og svigermor lager ordentlig gode pølser med elgkjøtt og maltøl, og de blir bare bedre og bedre for hvert år.

    Bittelillejulaften dro vi ut i juletreskogen med gløgg og lussekatter i sekken og henta hjem årets heldige utvalgte. Nå står det og glitrer i stua og har omtrent ikke rydd.

    Og i vinduskarmene står sviblene og blomstrer nå så det lukter jul i hele huset fremdeles. Heldigvis er ikke jula helt over før 13. januar – tjuendedag Knut, jager jula ut. Jeg holder fast så lenge jeg kan, for jammen trengs det grantrær med lys og blomstrende svibler i den mørkeste tida på året.

    Men nå er det kanskje på tide å komme seg ut av romjulsdvalen og inn i det nye året. Håper dere har hatt ei riktig fin jul og har en flott nyttårsdag!