• Kristine Graneng

    Vi står nede ved Marienplatz i sentrum, pappa, Oda Margrete, Dagfinn og jeg, etter å ha gått rundt i München hele dagen. Klokka er ikke mer enn seks, men jeg er sliten i hele kroppen og har en del å gjøre før vi skal dra videre morgenen etter, så jeg gir dem en klem hver med beskjed om at de bare må ringe om det er noe: om de ikke finner ut av kollektivtrafikken eller om det er fullt på alle restaurantene. Så tusler jeg ned på u-banen, drar hjem.

    På veien oppover gata til hybelen suser en politibil forbi. Blålysene blinkende, sirenene skjærende i ørene, men jeg tenker ikke så mye over det. Man blir vant. Det er jo slik det er å bo i en millionby. Alltid noe som skjer, alltid noen som trenger hjelp, uten at jeg veit noe om det eller egentlig behøver bry meg.

    Hjemme hiver jeg klærne i vaskemaskina, sjekker telefonen. ”Går det bra med deg?” spør ei venninne på Snapchat med en flyplass i bakgrunnen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Svarer at alt bare er bra, håper ho får en fin tur hjem fra ferie.

    Så sjekker jeg nyhetene. Masseskyting i München.

    Ikke nå igjen, tenker jeg. Ikke her. Det stikker i magen. Pusten blir tyngre. Facebook blinker rødt, spør om de jeg kjenner her er trygge, og jeg kjenner jeg puster litt lettere for hvert ja. Samtidig veit jeg at pappa og de er langt unna kjøpesenteret der det skytes. De sitter på en restaurant og spiser kilometervis unna der det er farlig. Jeg sender meldinger og sier det går greit med oss, prøver å oppdatere nyhetene, få vite hva som skjer, men Süddeutsche er nede og de norske avisene kan ikke fortelle meg mer enn jeg allerede veit, så jeg går på kjøkkenet og henter meg et glass vann.

    Ei av de jeg bor med kommer inn. ”De sier at det blir skutt nede ved Stachus,” forteller hun. Nede i sentrum. Klumpen i magen vokser. ”Politiet har bedt folk om å holde seg inne.” Jeg går tilbake på rommet mitt, skjelver lett på hendene mens jeg ringer pappa. Det ringer. Opptatt. Ringer Dagfinn. Opptatt. Ringer til jeg kommer gjennom, og de forteller meg at de er på restauranten fremdeles, at dørene er låst, at folk rømte i panikk inn fordi de hørte skudd ute på gata.

    Jeg blir sittende på senga med dataen i fanget, søker opp tyske aviser, oppdaterer politiet i München sin twitter, men ingen kan egentlig fortelle meg hva som skjer. Det skal visstnok være tre menn med automatvåpen, sier de. Det skal ha blitt skutt ved Isartor, sier de, nok et sted i sentrum. Politiet sier bare at man må holde seg inne og ikke legge ut bilder av aksjonerende politimenn fordi det kan hjelpe gjerningsmennene. Ute vokser sirenekoret. Jeg innbiller meg at hvis man titter ut vinduet er det gule lyset fra byen blitt blått, men jeg blir sittende å se på dataskjermen, trykke oppdater, se for meg bilder av hva som skjer ettersom nye rykter kommer til.

    Minnene og følelsene fra 22. juli 2011 er ikke langt unna. Særlig den 22. juli fem år etter, når feeden på facebook er fylt med sterke ord, roser og hjertesukk, avisene er fylt med rapporter fra minnemarkeringer, med minneord og intervjuer med overlevende. Følelsen av å ikke forstå hva som skjer, av at alt er så langt unna men likevel så nært ulmer i brystet. Det er så uforståelig.

    Jeg henger opp klesvasken for å ha noe å gjøre, ringer Petter som forteller meg at det kommer til å gå bra, ringer mamma og sier at det går bra. Og det gjør det. For de jeg kjenner i det minste. Pappa ringer og sier at de har det bra. De er tilbake på hotellet, og de kan endelig legge seg. Det gjør jeg òg. Men fremdeles til lyden av sirener og kretsende helikoptre; fremdeles i uvisshet om hva som har skjedd, men i visshet om at for mange går det ikke bra. Mange har mistet noen. Mange må leve med den angsten jeg bare har kjent en brøkdel av.

    Vær så snill. Nok nå.


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Sommerkvelder i München kan være fine de òg, selv om de blir så fort mørke. Mandag hang månen stor og rund over München, jeg hadde henta Petter på flyplassen, og vi satt på Olympiaberget, spiste kveldsmat og så sola gå ned over stadion. I det den forsvant, stupte svalene over himmelen og gresshoppene satte i gang å synge. Fint.

    I går dro vi tilbake til flyplassen igjen, men på banen hjemover ringte pappa og fortalte at de var kommet til München. Så fint å få besøk og så fint å ha litt ferie. I dag skal jeg vise dem byen jeg bor i, og i morgen drar vi videre – til Alpene! Jeg kan nesten ikke vente! Derfor blir det sannsynligvis stille her, men dere kan følge med på Instagram (@kristinegraneng) og Snapchat (kristinegrr). Auf Wiedersehen!


  • På fredag fikk jeg en sånn dyp og inderlig følelse av å være forelska. I det toget rullet inn mellom fjellene kunne jeg ikke slutte å se, strekke nakken for å få med meg hver eneste fjelltopp, hver eneste kurve i alpelandskapet. Sommerfuglene flagret i magen, og jeg er sikker på at nesten lyste av meg. Så glad var jeg.

    Å komme til Garmisch-Partenkirchen var på mange måter som å komme hjem. Ikke at hjem er høye, spisse fjell og bruset fra Partnach, men det er noe med det å komme seg bort fra byen, å se sauene beite oppi bakkene, å gå stier der alle man treffer på hilser, enten det er med et «Hallo!» eller «Grüß Gott!». Om jeg skulle flytte til et sted i Tyskland for godt, så måtte det blitt Garmisch-Partenkirchen.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Målet vårt for turen var Partnachklamm, ei kløft Partnach renner gjennom. For å komme dit, gikk vi gjennom byen. Jeg og Camilla fulgte en sti langs elva det var stilt ut steiner fra fjellene langs med og elva laget så mye leven at vi nesten ikke kunne høre hverandre.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Også var det selvsagt litt moderne kunst innimellom steinene. Denne skulle symbolisere 12 alpetopper. Kreativt.

    Kristine Graneng

    Når jeg blir 80 år gammel og nyttårshopprennet går på tv, så skal jeg sitte i lenestolen min og fortelle om da jeg var i hoppbakken i Garmisch da jeg var ung. Gleder meg!

    Kristine Graneng

    Du lille alpakka!

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Så kom vi frem til Partnachklamm og betalte 4 € i inngang – så verdt det! Bare se her:

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Slik et magisk, fortryllende (og vått) sted!

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Vi fortsatte videre oppover til Partnachalm, forbi noen av de fineste blomsterengene jeg har sett.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Og nå drømmer jeg om å fortsette enda lenger innover alpelandskapet, der det ikke lenger finnes Biergartener, strømnett og telefonledninger, bare alper og trær og blomsterenger. Men foreløpig er en liten tur nok til at jeg blir veldig, veldig sliten, så det må nok bli en gang i fremtida.

    Kristine Graneng

    Vi gikk ned til Olympiastadion igjen, der vi møtte på Bjørn Wirkola.

    Kristine Graneng

    Tenk å bo i en by der Bürgermeister Vogel (Fugl) er borgermester!

    Kristine Graneng

    Jeg kunne altså ikke bli boende i Garmisch-Partenkirchen på fredag, men jeg sugde til meg så mange bilder og inntrykk jeg bare kunne klare da vi satt på toget på vei tilbake til München og funderte på når jeg kan dra tilbake. Snart.

    PS: Husk å legge igjen en kommentar under dette innlegget hvis du vil være med i trekningen av en liten tysklandspakke. Trekker en heldig i kveld!


  • Kristine Graneng

    Forrige søndag hadde vi knapt kommet oss utenfor døra før vi måtte ha kaffe. Vi dro til en av de koseligste kaféene mine, Josefina, der baristaen har gul skjorte, bart og godt humør og det står tusenfryd på bordene. Så var vi klare for dagens mål – botanisk hage.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Siden sist gang jeg var der var tulipanene forsvunnet og vannliljene hadde begynt å blomstre. Mens jeg sto og så på fiskene som stakk hodene opp over vannoverflata, ble det et skikkelig leven, og jeg skjønte ingenting av hvordan fisker kunne lage så mye lyd. Det viste seg å være froskene som hadde starta orkester.

    Kristine Graneng

    Sanna Livingstone og Indiana Letnes.

    Kristine Graneng

    Ida mente jeg måtte bli fotografert òg. Ikke helt komfortabel med det, men kanskje greit å få en påminnelse om hvor slitsomme sånne folk med kamera kan være…

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Vi bega oss inn i Rhododendronskogen– som en plass fra et eventyr!

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Blomsterpikene! Så fine med matchende ryggsekker.

    Kristine Graneng

    Akkurat da vi hadde kommet oss inn på kaféen kom det ei skikkelig regnskur. Jeg spiste is, Ida Apfelstrudel og Sanna is og Breze, for det er visst en helt ok kombinasjon når man er i München. Da vi var ferdige var det plutselig oppholdsvær igjen.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Sanna og jeg fant markjordbær og så på kjøttetende planter, mens Ida plutselig var borte. Men så dukka ho opp igjen i ei trapp der ho satt og tegna plantekledde bygninger og busker.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Tid for drivhusene! Skilpadderommet var stengt, men heldigvis var det meste annet åpent. Kan ikke få nok av bregner og jungelplanter.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Victoria-vannliljer. De kan bære vekta av et lite barn, tenk dét!

    Kristine Graneng

    I et annet av rommet fant vi denne fine og denne (ADVARSEL) utrolig stygge:

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Veier opp for monsterfisken med et bilde av Sanna.

    Kristine Graneng

    Mens vi utforska veksthusene satt Ida og tegna kaktuser.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Så sa vi takk for i dag til botanisk hage og satte oss på trikken ned til byen for å spise på Vapiano, gå rolig hjemover og drikke te og spise melkesjokolade på gulvet hos meg – og det var enden på helga med trønderjentene i München.

    Trønderjenter i München, del I
    Trønderjenter i München, del II

    Translation:
    A Sunday in Botanical Garden.


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Da Sanna og jeg hadde kledd på oss lørdag morgen måtte vi le litt der vi sto i hver vår stripete genser. Like etter kom Ida inn døra med kringler og rundstykker til frokosten og da lo vi enda litt mer, for jammen hadde ikke hun stripete genser også. Til frokost var det omtrent alt som er godt: syltetøy, mango og blåbær, mozzarella, peanøttsmør og skinke – men det må til før en skal stikke ut døra og ikke komme hjem før seint.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Vi gikk gjennom byen i duskregn, tittet på sandaler og gjøkur og annet rart før vi endte opp på Eataly, en italiensk mathall ved Viktualienmarkt. Der er det blant annet en liten kafé med så mange gode desserter. De er akkurat små nok til at det går helt fint å spise to!

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Så tok vi en tur gjennom butikken som var full av alt det beste det går an å spise i så fin innpakning. Skal fylle kofferten min med pasta og oliven og ost før jeg drar fra München.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    «Skal vi kjøpe jordbær og drikke øl?» foreslo Ida. «Ja!» svarte vi, ikke så vanskelige å be. Vi fant jordbær som smakte nesten som norske sommerbær og drakk øl i biergarten på Viktualienmarkt og var så fornøyde med at det ikke regnet.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Neste stopp var Sausalitos, en meksikansk (/britisk/asiatisk) restaurant som hadde halv pris på drinker mellom fire og åtte og så mye mat at jeg nesten rullet ut. Jeg drakk en veldig grønn japansk mohito.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Etter å ha gått litt rundt i byen endte vi opp på Sendlinger Tor. Der tror jeg Münchens stiligste kino må være, med malte filmplakater og store lysende bokstaver. Mens vi satt der, mimra og planla nye eventyr i høst, bestemte himmelen seg for å falle ned, servitørene sprang så fort de kunne mellom teltene og baren og jeg ble våt på tærne. Men det gjorde ingen verdens ting.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Så gikk vi videre, forbi den ultimate lampebutikken med så mange lamper at jeg er sikker på at du kan se lyset fra den på mange kilometers avstand. Og vi avslutta kvelden på en kafé med cola og kaffe og sank dypere og dypere ned i hver vår stol før vi sa god natt og snakkes i morra.

    Translation:
    Discovering Italy in Germany (Eataly by Viktualienmarkt – go there!) and drinking beer in the rain.