Det er søndag, men føles som mandag. Jeg er hjemme igjen nå. Forlot Sogn og sommeren i går og kom over Dovre til tretten grader og overskya. Men feriefølelsen sitter likevel i. I dag har jeg raka gress mens jeg har hørt lydbok, sovet litt midt på dagen og laga pannekaker med selvplukka blåbær. Også har jeg tynna i plommetreet, for det lærte jeg hvordan man skulle gjøre mens jeg var på Vestlandet. Der er vel slikt barnelærdom. Det føles fremdeles som å gå på klinkekuler under treet vårt etter sesongen i fjor og alle plommene jeg ikke rakk plukke.
Jeg har vært høyt og lavt den siste uka. Innerst i daler, på toppen av fjell. Sogn stopper aldri å by på plasser som forundrer meg, selv om jeg er der hver sommer. Jeg gleder meg til å dele noen av de nye stedene jeg har sett med dere – slikt er det fint å pusle med til tekoppen om morgenene mens jeg venter på at sommeren skal komme til Trøndelag. Enn så lenge får dere ukas lille liste over fine øyeblikk:
– Alle markblomstene som popper fram etter den tørre sommeren i fjor. Prestekrager, engsmelle, lintorskemunn. Og markjordbærene. En kveld gikk jeg og besta opp veien oppover bakkene, ho pekte når ho så noen lysende røde bær i veikanten og jeg kløv så høyt jeg klarte for å få tak i dem.
– Besta som lar teppet av dag-og-natt stå igjen på plena rundt huset.
– Å få være med på roadtripen til lillebror og kameraten i et par timer. Sitte i baksetet og late som om jeg forstår vitsene deres og synge med til Muse.
– Å gå barbeint på varmt svaberg.
– De morgenene det drøyde litt før alle var oppe til frokost og jeg kunne lese noen sider ute i sola på verandaen mens jeg venta.
– Mamma sin søndagsmiddag.
– Å stoppe på Lustrabui på vei hjemover, kjøpe pizzabolle og spise den med utsikt mot Hurrungane da både jeg og bilen behøvde en pause etter smale veier og bratte baker opp Sognefjellet.
